Den flinke tida..

Det er et nytt år og nye nyttårsforsetter, og da er det viktig å legge vekt på hva en selv synes er viktig. For man skal jo finne den måten en selv nyter livet mest på, og ikke den måten alle andre forventer at du skal leve. Derfor er det også nyttig med nyttårsforsetter som passer på at akkurat du forbedrer det som er viktig for deg. For mange er mer trening et fint nyttårsforsett. Helst skal man jo trene minst 5 ganger i uka. I tillegg skal man jo selvsagt fortsette å bare få A'er, uten å la det gå utover jobben ved siden av studiene som også viktig slik at du får penger så du kan reise på backpacking i de feriene du har - for det er viktig med kulturell forståelse og det får du nemlig kun ved å reise til de mest eksotiske stedene, for det er nemlig bare der du kan finne fattigdom, for det har vi nemlig ikke i Europa (Albania er ikke eksotisk nok til å telles med her). Helst skal du dra på backpacking til Kambodia, Laos og Vietnam før du tar deg en litt avslappende ferie i Australia. Her er det veldig viktig at du har lyst til å hoppe i fallskjerm og strikk, lærer å surfe, vindsurfe, kite, mountainbike, fjellklatre og bade med livsfarlige haier. Det er viktig å kjenne at du lever så det er godt det er dette alle har lyst til. Og har du høydeskrekk så er det bare enda viktigere for deg å gjøre ting med høyder, for da har du jo vært ekstra flink!
Dessuten må du passe på å bruke ordentlig mye tid på å engasjere deg politisk, kulturelt, samfunnsmessig og i skolesammenheng. Kan hende du har engasjert deg litt lite i naturvern det siste året, så det skal nå rettes opp med et nytt nyttårsforsett. Dessuten må du ikke glemme å stille opp med hjemmebakt kake i alle mulige sammenhenger, og gjerne et sunt alternativ, for det er veldig viktig å være opptatt av å være sunn og spise sunn mat. Samtidig som du skal være opptatt av det sunne kostholdet må man ikke glemme å spise all den usunne maten du vil, for man skal jo ikke tenke på hvordan man ser ut, man skal bare likevel se ut som en supermodell. Men det er jo ikke noe problem når man trener så mye som man skal! Og helst skal man klage litt etter jula at man har lagt på seg en halv kilo rundt magen etter alle de kiloene med sjokolade, julekaker og julemat man spiste i jula. Husk likevel at det er veldig viktig å ikke klage for mye, for du skal jo ikke være opptatt av hvordan du ser ut, det er kun fordi buksene ikke passer lenger du bryr deg. Dessuten kan det jo hende den litt større eller mindre venninna blir såra om du snakker om vekt, og det er viktig å ta vare på venner! I tillegg til kjæreste, foreldre, søsken, besteforeldre, de gamle som bor aleine, ungene til naboen og hunden som bor i gata. De trenger også litt oppmerksomhet. Når du er ferdig med dette er det tid for å slappe av foran data'n og oppdatere seg på facebook. En ny status og et bilde som viser hvor flink du har vært skal publiseres. Gjerne skal instagram, twitter, pinterest, blogg og mail også oppdateres slik at alle kan gi deg "likes" og "comments" slik at du kan få se om du har vært flink nok i dag. Og så før du går til sengs for å sove dine gode velberegnede 9 timer må man sette av litt tid til å se en av de største filmene i historien før man leser Shakespares samlede verker og går til sengs klokken 11. Etter de gode 9 timene i søvnens verden skal man stå opp på slaget 6, for da er det tid for å lage kaffe til kjæresten og jogge før skolen starter klokken 8. Og man er vel alltids presis? Neppe. Det er mer korrekt å komme fem minutter for sent. For man er vel ikke strebersk heller? Godt flinkt nytt år.

Det lille stikket av savn

Tiden går så fort, og det er lett å glemme at dette bare er en reise. Når jeg er her føles det så naturlig. Ting går sin vante gang, og skolen tar mer og mer tid. Likevel er det ofte jeg tenker på alle hjemme. I begynnelsen følte jeg det som et nederlag, og undret på om jeg ikke hadde det så bra her som jeg trodde. Jeg prøvde å skyve savnet av venner og familie bort, for jeg av alle mennesker skulle jo elske å reise og oppleve nye ting. Men så begynte jeg å tenke. Ja, faktisk tenke. Det var faktisk en Glee-episode hvor en Irsk utvekslingsstudent sang en sang om at han savnet "home" som fikk meg til å tenke. Jeg forstod at det ikke var det det handlet om. Det handlet ikke om at jeg ikke hadde det bra her, at dette ikke var som jeg tenkte, eller at jeg er en annen enn jeg trodde. Det det virkelig betyr for meg er at jeg er så heldig å ha mennesker som betyr så mye for meg at til tross for at jeg har det fantastisk i et annet land og virkelig lever det livet jeg drømte om, jeg likevel klarer å savne dem. Det var godt å forstå. Jeg lurer på om andre som har vært på utveksling eller på utenlandsreiser har vært gjennom den samme tankerekka, for det er jo slikt man aldri hører noe om. Men det er fint å savne hjemme litt. Det viser jo bare at jeg har folk som betyr noe for meg hjemme.

(Dato: November en gang...)

Biblioteksmysteriet

Det satt en fyr overfor meg. Han var akkurat som alle andre fyrer fra Belfast, eller så i hvert fall ut som en av alle andre. Han hadde mac, akkurat som meg. Det er fint. Jeg kjente at jeg synes han var trivelig, bare på grunn av det. Og at han spiste druer. I tillegg til klementiner og brød, selv om det ikke er lov til å spise på biblioteket. Så alt i alt virket han som en trivelig fyr, selv om jeg ikke snakket med han. Han gikk en del frem og tilbake, og lot mac'en sin stå igjen alene, bare med meg som dens beskytter. Jeg tok det som en tillitserklæring. Jeg virker nok som en tillitsverdig person. En som ville vokte mac'en hans med liv og død. Vi mac-eiere skjønner hverandre sånn, tenkte jeg. Vi har jo noe til felles. Jeg og han. Han og jeg. Jeg følte etter hvert at vi begynte å kjenne hverandre godt her vi satt overfor hverandre og leste til eksamen begge to. Med hver vår kaffekopp og hver våre notater, han med druer og jeg med maltesers.

Omtrent slik så druene hans ut. Bare at hans lå i en plastkurv.

Mysteriet startet da han plutselig ikke kom tilbake fra en av vandringene sine. Det tok ca en halvtime før jeg begynte å lure. Jeg satt jo alene jeg også og han kunne jo ikke forvente at jeg skulle passe på macen hans så lenge uten å kunne gå på do om jeg måtte. En periode vurderte jeg om jeg skulle stjele mac'en hans ettersom han ikke fortjente å ha en så fin og ny mac når han bare forlater den sånn. Jeg så den var ny på den ripefrie overflaten, reine skjermen og den nye typen av lader. Selv laderen så helt ubrukt ut. Jeg tenkte på hvor enkelt det ville vært for meg å gå over til den andre siden av bordet, putte mac'en hans i sekken og tusle ut av biblioteket. Jeg ville hatt en helt ny mac! Jeg vurderte å slutte på studiet og bli tyv i stedet. Men så gikk det opp for meg at jeg ikke hadde lyst på noe ny mac. Jeg hadde bare lyst på druer. Og du kan ikke stjele druer. Tenk på den skuffelsen han hadde fått når han hadde kommet tilbake og noen hadde spist opp alle druene hans. Så jeg lot det være. Prøvde å konsentrere meg om eksamenslesinga mi igjen.
Det hadde gått en time og han var fortsatt ikke å se, og jeg tenkte at han kunne være en hemmelig terrorist eller noe som hadde gjemt sprengstoff inne i macen. Han leste om bygninger og feil ved bygninger, så jeg tenkte det var hans hemmelige plan å sprenge ned hele biblioteket! Men da ville han vel ikke latt druene og alle eksamensnotatene stå igjen ved siden av macen? Dessuten ville en jo aldri ødelegge en helt ny mac bare for å sprenge et bibliotek. Jeg jobbet med å legge de paranoide tankene bort. Han var jo tross alt både en tedrikker og drueelsker.

Her satt han. Nå er han borte. Du kan til og med se druene hans helt til venstre i bildet.

Nok en halvtime passerte og han var fortsatt ikke kommet tilbake. Det var nå det virkelig begynte å bli et mysterium. Hvem forlater en helt ny mac så lenge uten å ha noen til å passe på den? Med ett begynte jeg å underes på om noe kunne ha skjedd ham. Hva om han gikk ut for å kjøpe en ny kopp med te og ble overfalt av ranere som ville kidnappe han for å få tak i de hemmelige dokumentene han hadde på mac'en, og det var derfor han lot den være igjen hver gang han gikk ut av biblioteket fordi han var redd for å bli overfalt! Eller om han hadde blitt forgiftet av en av klementinene, eller besvimt på doen eller blitt sendt til sykehuset med sprukket blindtarm! (Takk til Sigrid K for hjelp til flere muligheter for hvor han var blitt av. Det er innimellom vanskelig å finne nok muligheter for hvor en mac-eier plutselig kan ha tatt veien sånn uten videre.) Jeg begynte å virkelig føle på ansvaret for mac'en og eksamensnotatene til denne stakkars gutten som enten var overfalt, kidnappet, besvimt eller på sykehuset med sprukket blindtarm. Jeg bestemte meg for ikke å forlate plassen min før han var tilbake. Dette var mitt ansvar.
Over to timer var gått og jeg var nær ved å ringe sykebil, ambulanse og politi. Det var da han kom tilbake. Slentrende. Tuslende. Gående som om ingen ting hadde hendt. Med en ny tekopp og en kit-kat sjokolade. Jeg var nær ved å spørre om hvor i huleste han hadde gjort av seg i disse to timene, og hvor langt han hadde gått for å få tak i den sjokoladen, men jeg fant ut jeg ikke ville ødelegge den gode stillheten vi hadde sammen, så jeg lot han sette seg rolig ned for å lese igjen. Han var hvert fall i live.
Men nå gikk han. Igjen. Jeg gir han opp. Føler at dette venneforholdet aldri ville fungert uansett. Jaja. Det var hyggelig så lenge det varte.

Den lille studentbyen

Et omvendt fengsel eller en studentby. Det er slik mange snakker om Queen's Elms Village, den lille byen av studentboliger som jeg for tiden bor i. Grunnen til betegnelsen "omvendt fengsel" er blant annet den strenge sikkerheten her. Det er vanskeligere å komme inn enn ut. Vi har for det første tre låser for å komme inn på rommet; først en i ytterdøra, deretter en til etasjenen du bor i og til slutt til rommet ditt. Greit nok. Men etter klokken 11 på kvelden har ingen som ikke både har studentkort og nøkkelkort med seg mulighet for å komme inn på området. Da snakker vi ikke 50m utenfor husene, men gjerne en 4-5min i gåavstand. For de fleste av førsteårsstudentene er dette greit, ettersom de fleste av førsteårsstudentene faktisk bor akkurat her, men ettersom en del av de internationale studentene også bor privat, blir det vanskeligere. Vi blir jo gjerne også kjent med 2. og 3. årsstudenter fra fagene våres som heller ikke får slippe inn. Ikke det at jeg enda har hatt et supersterkt behov for å bringe noen som ikke bor i Elms hjem etter klokken 11, men det er følelsen av at du egentlig ikke har flyttet hjemmefra som irriterer en del av (de internationale) studentene. I tillegg er rommene bygget opp av hvite murklosser, og gardinene ensfargede og blå. Det innbyr ikke til en hjemmekoselig følelse, så hver enkelt må gjøre det beste ut av sitt eget rom. 

Et typisk rom her i Oak - min del av Elms Village

Da jeg først flyttet inn på rommet mitt, var jeg den eneste i hele min etasje. En uke senere dukket én etter én 11 nye studenter opp. 10 av dem "freshers". Jeg forstod raskt at jeg uten tvil var den eldste her. Etter å ha pratet litt med en del av dem, og ingen av dem hadde bodd hjemmefra før, og at mange av dem hadde planer om å reise hjem hver eneste helg for å vaske klær og besøke foreldrene sine, ble jeg svært skeptisk til denne bunsjen av smårollinger jeg skulle bo med de neste fem månedene. Den første tiden hang jeg stort sett sammen med de internasjonale studentene og var sjeldent hjemme. Men så en "tidlig" morgen ved frokostbordet kom jeg i prat med ei jente fra England som skulle starte på medisin, og hun forklarte at hun bare var ett år yngre enn meg, og knapt nok det. 91-ere er sjelden et helt år yngre enn meg. Hun er blitt "mammaen" her, og jeg er visst blitt "bestemor". Etter å ha prata litt med henne måtte jeg til slutt innrømme for meg selv at jeg kanskje hadde slått meg litt for fort til ro med at disse "barna" var alt for unge til at jeg ville henge med dem. Jeg er jo ikke så gammel jeg heller. Jeg begynte å erge meg over mitt eget valg og min egen trangsynthet. I utgangspunktet dro jeg jo til Belfast for å bli kjent med lokale studenter, ikke svensker eller dansker (selv om de selvsagt også er veldig koselige), så jeg måtte gi mine "flat mates" en sjanse. Gradvis begynte jeg å oppholde meg mer i stua, og så seint som i går kveld ble jeg med et par av de jeg bor med og noen fra naboetasjen ut for å drikke en øl og høre på live-musikk. Vi endte i feil etasje av puben og midt oppi et gratis salsakurs som alle kastet seg mer eller mindre frivillig med på. Det var en super kveld. Mye av min aversjon mot å henge med dem tror jeg også er min egen feighet. De snakker jo diverse aksenter av engelsk, og de snakker fort. Veldig fort. Mye fortere enn de internasjonale studentene. Men etter å ha begynt å slappe litt av og ikke stresse så mye med å prøve å fortstå, skjønte jeg plutselig at jeg ikke hadde så store problemer med å forstå dem som jeg først hadde trodd. De er veldig vennlige, veldig inkluderende, og ikke så små som jeg først oppfattet dem som. Så til tross for at halvparten av mine "flat-mates" drar hjem i helgene, og at rommet ikke er det mest luksuriøse, gjør faktisk menneskene, det sosiale opplegget rundt her og "treehouse", samlingshuset med pub og butikk, dette mer til en studentby enn et omvendt fengsel. Jeg trengte bare litt tid på å venne meg til det.

Min lille del av den store studentbyen! Det viser at det også kan være sol i Belfast.

Min første skoledag og diverse formaliteter

Det er annerledes å være student her. For oss som er vant til auditorier med benker og bord med god plass til våre respektive datamaskiner, hvor Mac dominerer kraftig, er et klasserom med stoler hvor du har ditt eget lille "bord" festet til stolen en rar forandring. Jeg så én datamaskin i hele klasserommet som rommet maks 40 studenter. Og antallet studenter pleier visst å minke relativt kraftig gjennom semesteret. Så da forelesningen startet presis klokken 14 (noe uvanlig her i Belfast hvor alt er minst 15 min forsinket) satt omtrent halvparten med notatblokka klar. Her har vi ikke et fast pensum, men er oppfordret til å lese diverse artikler gjennom semesteret og ta notater fra forelesningene. Omtrent 5 sider med navn på div artikler er lagt ut på siden vår, så det er bare å velge mellom de flere hundre artiklene hva vi ønsker å bryne hodene våres på. Dette kan bli spennende. Forelesninga var derimot veldig bra. Jeg kjente igjen noen små deler etter mine besøk på utviklingspsykologiforelesningene til mitt eget kull, men mye var også nytt. Dette kan tydeligvis også bli et bra år studiemessig.

Klasserommet vårt ser litt slik ut, bare uten tavla, men med over head der i stede. Og vi har mindre plass til notatblokkene våres. Bortsett fra det er det ganske likt.

Og så var studentkortet i boks. Endelig. Forrige uke fikk jeg beskjed om at det var noe feil med den økonomiske registreringa mi, og at jeg måtte komme tilbake denne uka for å fikse det. Så etter endelig å ha mottatt et bankkort fra min nye lokale bank, troppet jeg stolt opp på avdelinga for finansieringsspørsmål her på universitetet. Der dukket der derimot opp et nytt problem, for jeg trengte visstnok en "right to study check", og ble sendt til andre siden av universitetet for å snakke med de på det internasjonale kontoret. Vel fremme der fikk jeg beskjed om at jeg som EØS-borger ikke trenger det, men at det må ha skjedd noe feil i registreringen av meg som student. Å ordne det skulle derimot gå enkelt, jeg trengte bare å vise passet mitt for bekrefte at jeg var fra Norge, på det første stedet jeg var. Men hvem går egentlig rundt med passet i lomma? Så i pøsende regnvær (ikke overraskende, ettersom det nesten konstant regner her i Belfast) gikk jeg frem og tilbake de 20 minuttene det tar å komme seg til rommet mitt, bare for å hente passet mitt. Da jeg endelig kom tilbake til avdelinga for finansspørsmål trengte de bare en rask titt på passet mitt (de åpent det ikke engang), før alt var i orden. Så nå etter to uker er endelig alle de små, irriterende og formelle tingene i orden. Jeg har studiekort, bankkort, nøkkelkort, bibliotekskort og sikkert andre kort i tillegg. Endelig.

Dette er meg. Bare at jeg ikke er en mann, ikke hadde paraply eller lang jakke, og heller ikke sånne bukser, men dere skjønner tegninga. Det skal regne i morgen også. Og torsdag. Så vi krysser fingra for at sola titter innom på fredag.

Forresten så har jeg funnet en som er mer glad i sukker enn meg. Og like glad i gratis mat. Og som lager hoggtenner av sukkerposer, og i tillegg har lyse krøller og studerer psykologi! Ja, jeg har funnet meg en venn!

"Sweet tooth"

To uker, og livet har nettopp begynt

Å være i et fremmed land i to uker føles raskt som en ferie. Å spise god mat, drikke god øl, reise litt rundt, ha rolige morgener, spille litt fotball, gå på café..Akkurat slik en god ferie skal være. Det er til uka alvoret starter. Jeg har fått timeplanen min og det er faktisk ytterst få forelesninger; Én på tirsdag, to på torsdag og én på fredag. De fagene jeg til slutt endte opp med var "Developmental and cognitive psychology", "Developmental in Infancy and Early Childhood" og "The Psychology of the Cancer Journey". Dette blir spennende. 

Timeplanen min. Den ser veldig liten ut, så jeg er forberedt på mye egenlesing...

Hittil har livet her nede (stort sett, med unntakk av en del frustrasjon rundt bank, registrering, fag og penger) vært en lek. I går var vi blant annet på utflukt til et av Nord-Irlands mest kjente turiststeder, nemlig The Giant's Causeway. Legenden sier at en irsk kriger kalt Finn, bygde denne veien fra Nord Irland til Scotland. Han ble utfordret av en skotsk kjempe, men da kjempen kom for å besøke Finn i Irland, hadde kona til Finn kledd han ut som en baby. Da kjempen så hvor stor babyen var, ville han ikke møte den enorme faren, så han flyktet tilbake samme vei som han kom og raste ned hele demningsveien på i flukten, slik at Finn ikke skulle følge etter han. En lignende steinformasjon finnes nemlig i Scotland også. Den naturvitenskapelige er derimot at dette er lavastein. Litt kjedeligere, men det gjør ikke at synet blir mindre spektakulært.

Der hvor landet (der borte) treffer havet, er the Giant's Causeway...

Den er bygget opp av heksagonale steinsøyler...

Som strekker seg mange meter opp!


Etterpå dro vi til et mer enn 500 år gammelt slott, Dunluce Castle. Slottet er bygget langt utpå noen klipper, og det sies at det ble bygget så langt ut at kjøkkenet ramlet ned i havet og forsvant og at den eneste som overlevde derfra var en kjøkkengutt som satt i det ene hjørnet som ikke kollapset.

Når man ser de bratte sidene rundt slottet gjør det tenkelig at et helt kjøkken faktisk kunne falt utfor..

Et bilde sier...

Dette er universitetet mitt de neste fem månedene. Er det ikke vakkert?

Selv om bygningen som jeg skal studere i ser slik ut. Ikke like estetisk, men helt nytt! I tillegg så er det....

...selvsagt i rett irsk stil en bar rett på andre siden av gata. Dette er Botanic, eller "Bot" som den kalles blant de lokale.

Men om den fantastiske irske ølen ikke er helt din stil, kan de alltids friste med pent dekorterte cup cakes.

Og om du har lyst på litt ordentlig mat, kan du få rimelig billig og god mat på cafeen som ligger ved siden av universitetet. Men vær obs på en ting: Det er alt for mye å velge mellom, så om du har problemer med beslutningstagning kan dette stedet skape store tidsproblemer.

Men selv jeg skjønner at ingenting slår gratis mat...Så da er vel en Taste Festival det perfekte stedet å være? Gratis lokal mat, gratis øl, bra tilbud om du ønsker å ta med noe hjem, og alt for mye gode desserter. Så hvorfor ikke både ta frokost, lunsj, og treretters middag her?

Ja..så hvorfor ikke bare flytte til Belfast?