Tiden går så fort, og det er lett å glemme at dette bare er en reise. Når jeg er her føles det så naturlig. Ting går sin vante gang, og skolen tar mer og mer tid. Likevel er det ofte jeg tenker på alle hjemme. I begynnelsen følte jeg det som et nederlag, og undret på om jeg ikke hadde det så bra her som jeg trodde. Jeg prøvde å skyve savnet av venner og familie bort, for jeg av alle mennesker skulle jo elske å reise og oppleve nye ting. Men så begynte jeg å tenke. Ja, faktisk tenke. Det var faktisk en Glee-episode hvor en Irsk utvekslingsstudent sang en sang om at han savnet "home" som fikk meg til å tenke. Jeg forstod at det ikke var det det handlet om. Det handlet ikke om at jeg ikke hadde det bra her, at dette ikke var som jeg tenkte, eller at jeg er en annen enn jeg trodde. Det det virkelig betyr for meg er at jeg er så heldig å ha mennesker som betyr så mye for meg at til tross for at jeg har det fantastisk i et annet land og virkelig lever det livet jeg drømte om, jeg likevel klarer å savne dem. Det var godt å forstå. Jeg lurer på om andre som har vært på utveksling eller på utenlandsreiser har vært gjennom den samme tankerekka, for det er jo slikt man aldri hører noe om. Men det er fint å savne hjemme litt. Det viser jo bare at jeg har folk som betyr noe for meg hjemme.
(Dato: November en gang...)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar