Planen min var å holde bloggen ved livet. Jeg hadde bare ett problem: Jeg er ikke så flink til å fullføre ting over lengre tid. Det var slik det stoppet opp. Brått og plutselig. Før jeg selv rakk å forstå hva som hadde skjedd. Mistet lysten til å skrive, mistet engasjementet og så ikke poenget med å dele mine tanker og skriftlige ord med omverdnen. Til tross for at jeg gledet meg som en unge til å dra på interrail og få dele mine opplevelser, tanker og følelser med alle de som satt hjemme. Men slik ble det ikke. På reise hadde jeg ikke noe behov for å dele. Da var opplevelsene mine. Jeg delte med de jeg reiste med, og det holdt. Litt egoistisk kanskje, men samtidig kanskje ikke? For blogger man ikke stort sett for oppmerksomhet og for sin egen del?
Men i dag av alle dager fikk jeg lyst igjen. Å skrive noe. Et lite innlegg kanskje? Jeg fikk nemlig et oppdrag av Sigrid i går. "Slapp av, Tonje". Det er det jeg skal lære meg nå. For jeg tror jeg slapper av når jeg skriver. Så nå slapper jeg vel av. Jeg gjør ting jeg ikke kan. Men jeg liker det, og det er slik man slapper av. Ved å gjøre noe man liker. Så kanskje jeg greier å holde bloggen ved like helt til jeg skal reise til Belfast til høsten? Da kan det hende jeg blir litt egoistisk og snill og deler noen av mine opplevelser med de som sitter hjemme og leser på bloggen min. Det er en mulighet. Om jeg greier å holde den levende.
Litt som en plante som trenger vann og solskinn. Jeg er bare ikke så flink til å vanne planter heller. Det er derfor jeg bare har Aloé Vera'er. Jeg greide å frosse i hjel orkidéen min. Den hadde jeg fått av Sigrid. Det var et stort tap for alle oss på rommet mitt. Både Panta, Tiril, Iggy, Plantulf og jeg sørget. Men sånn kan det gå når jeg ikke har lært meg å ta vare på tingene mine. Så nå prøver jeg igjen å puste litt liv i denne bloggen, og håper den er mer som en aloé vera enn en orkidé, og at den vil fortsette å leve i dette frosne landskapet av et rom. Mitt lille univers.
