Den siste dagen

Jeg ser dagen nærme seg. Slutten av min tenåringstid. Føler de voksenes voksenkrav vokser på meg. Det er bare én dag igjen. I dag er jeg tenåring. I morgen er jeg ikke. Hvordan skal jeg tilbringe min siste uansvarlige ungdomstid? 

Fredagen gikk. Med lunsj og utslitt hodepine. Ikke noe julebord for meg, men bøker og Beatles reddet dagen. En rolig kveld.

Lørdagen kom. Og toget til Oslo gikk. Med meg på. Jeg skulle treffe Ida i Oslo. Kjenne jeg fortsatt levde litt. At jeg fortsatt kunne være barn. At jeg fortsatt kunne gjøre ting uten å bry meg om hvordan andre mennesker rundt meg så på meg. Det kunne vi. Vi fikk autografen til Snåsamannen og gratis godteri fra Lakrisgutta. To ganger til og med. Også gikk vi på julemarked ved Akerbrygge. Der traff vi Nissen. Men jeg var visst for stor til å sitte på fanget hans. Jeg håper ikke det betyr at jeg er for stor til å få gaver på julaften. Jeg er jo fortsatt mamma og pappas barn. Selv om jeg blir 20 i morgen, altså. Og Katja får jo fortsatt gaver, så da tror jeg det går bra. Vi kjøpte kandiserte epler også. På en bod på julemarkedet. Det var godt. Og klissete. Så satt vi oss inn på Jafs og spiste pommes frittes og jeg leste julebrevet fra Ida. Det likte jeg. Ida er søt. Selv om jeg klarte å knuse koppen hun skulle til å gi meg. Det var ikke så lurt. Tror jeg må lære meg å kontrollere armene og beina mine innimellom. Det skal visst ikke være så lett alltid.

Nina hadde bursdag i går også. Hun ble 20. Hun er to dager eldre enn meg. Jeg gleder meg til hun blir 40. Da er jeg fortsatt i 30-åra. Det blir min tur til å le. Men nå er hun eldre enn meg. Helt til i morgen. Men siden hun hadde bursdag i går, så ville vi feire henne litt. Vi er jo glad i henne. Det tror jeg hun vet. Det bør hun hvert fall. Jeg og Anine tok med oss kjøpepizza og vin og loka oss ned til Pentagon. Det er jo der Nina bor. Andreas var der også selvsagt. Han bor jo også der. Vi spiste Pizza, drakk vin, prata, spiste godteri, spiste sjokolademousse og så til slutt på film. Jeg likte den kvelden. Jeg liker de folka. Selv om Nina er to dager eldre enn meg. Jeg var den eneste tenåringen der. 

I dag er det søndag. Min siste tenåringsdag. Jeg er nesten litt redd. Synes det er litt skummelt å bli eldre. For med alderen følger ansvar. Og med ansvar følger forpliktelser. Veit ikke helt om jeg liker det. Jeg savner barnehagen. Men jeg gleder meg også. Jeg kom på den gode ideen om at hvis jeg er flink og ansvarsfull i dag, som tenåring, så trenger ikke overgangen til å bli så stor når jeg blir 20. Selv om jeg kanskje blir større enn Katja da. Det har jeg hvert fall alltid trodd at jeg kom til å bli. Men det får vi se i morgen. Men jeg ville være flink i dag. Så jeg har lest over Anine sin stil, hengt opp gardiner og skal nå rydde og vaske rommet mitt. Om jeg er ansvarlig i dag, kanskje det betyr at det ikke er så stor forskjell på i dag og i morgen? Kanskje det egentlig ikke er så mye skumlere å bli et år eldre? Kanskje det faktisk er litt gøy? Tida går så fort. Men jeg gleder meg litt til i morgen. Da blir jeg stor jente. En ung dame. Det hørtes ikke så værst ut egentlig? Eller hva?

Lykkelige Barn, med Kandiserte Epler

Snåsamannens Autograf

Gratulerer med dagen i går, Nina <3

I morgen er det min tur....

Skjønn, skjønnere, Ida...?

Litt stressa setter jeg meg i bilen. Anine skal kjøre meg til stasjonen, for jeg er allerede seint ute. Som vanlig. Men med bil har jeg tid. Takket være Anine. Hun skal bare sjekke posten først, sier hun. Hun er straks tilbake, med et lite smil sier hun: "Du har fått post, Tonje". Litt forvirra tar jeg imot det som ser ut som en liten pakke. I glede og forvirring begynner jeg å dra av tapen. Den sitter fast, så jeg begynner å rive opp papiret i stede. Alt for mye papir. Jeg blir så nysgjerrig. Snurrer og snurrer. Og plutselig ser jeg hva det er. Noe firkanta og flatt detter i fanget mitt. Ida? Meg? Oss? På fine, fine bildet! I en enda finere ramme! Og et brev og en konvolutt! Anine lo litt da jeg hoppa i bilsetet. Men er det min feil at jeg blir litt glad for en gave som jeg har fått av en jeg savner? Jeg skal sette opp bildet på rommet mitt. Jeg gleder meg.

Jeg savner Ida, jeg. Hun lar meg være meg. Og sier det rett ut om jeg er teit. Men det synes hun visst nesten aldri. Bare når jeg blir sur fordi jeg ikke får det som jeg vil. Da krangler vi. Men jeg krangler med Ida når jeg er irritert på andre. For Ida er god å krangle med. Ikke fordi jeg er sur på henne. Og hun vet jeg ikke mener det. Og så blir vi enda bedre venner etterpå. Det er sånn det skal være. For hun veit at jeg ikke er sur på henne egentlig. Jeg er glad i Ida. Derfor jeg savner henne. Jeg savner en som liker å gjøre rare ting med meg. Og gjerne en som kommer på de rare tingene å gjøre også. Som jeg føler jeg kan være så rar jeg vil med og som ikke bare synes det er gøy at jeg er sånn, men som er rar med meg også! Eller kanskje det er jeg som er rar med henne? Hun finner på så mange morsomme ting. Som å klatre over dører, lager skjørt av BB-boxere, eller som jeg kan synge høyt på "1000 søte damer" med. Hun fant på "kaste-ting-på-Tonje-leker", som inkluderer appelsinskall og puter, og lager filmer om de rareste ting. Mange ligger på youtube. De er morsomme. Savner å stå på snowboard med deg også. Men både vinter og sommer er du morsom å være med. Har ikke hatt det så gøy med noen før. Særlig i Afrika. Er det noen jeg virkelig vil reise med, så er det Ida. Hun er med på å gjøre merkelige ting. Bli kjent med lokalbefolkningen, kjøpe sokker i lokale gater, dra på dyphavsfiske og se på fotballkamp med bygdas innbyggere. Samtidig som du passer på meg, og jeg på deg. Jeg misunner Sigridene for å få reise med henne. Men jeg vedder for at dere kommer å få det fantastisk bra. Men jeg kommer til å savne dere. Jeg savner dere jo allerede nå. Ida, vi må sees snart igjen. Takk for en fantastisk gave, fine brev og for at du rett og slett er deg <3

Ida-ting <3

         Beste gaven <3 Glad i deg, Ida

Livet er kommet tilbake

Eksamen er ferdig. Følelsen jeg forventet var en lettende, god følelse av endelig ha klart det jeg lenge har jobbet for å klare. Det føltes litt annerledes. Ikke en dårlig følelse. Ikke noe verre enn jeg hadde forventet. Men heller ikke bedre. Bare annerledes. Nesten litt tomt. Omtrent som når du er på vei til skolen uten skolesekk. Det er lettere, men du føler likevel at noe mangler. Litt rart. Men godt var det. Det betyr vel kanskje at jeg liker studiet mitt. Jeg tror det. Særlig også menneskene. Å feire en fullført eksamen med en pils, med nesten alle på studiet, må kalles en god feiring. Men det er ikke alt. Det var snart kveld og etter å ha truffet familien til min venn Sofistikerte Siri, spist middag og dusjet, tuslet vi på besøk til Helene. Med studievennene selvsagt. En koselig kveld og natten tilbringes hos naboen til Carl I. Hagen. Men siden dette egentlig ikke er relevant, så kan jeg bare nevne at det var Siri. Det er hun som er naboen til Carl og Eli. Men det er gøy med kjente naboer.

Morgenen gikk og jeg kom meg omsider hjem. Etter litt kjøkkenvasking, var det selvpleiing. Håret blei rettet ut, og jeg gjorde meg klar for at skjønne Anine skulle klippe mitt hår!

Fresh og fin kom jeg meg igjen til Oslo for å besøke Sverdrupsgate 7b. Og krekene som bor der selvsagt. Koselige krek vel å merke. KB sitt hjem blei fylt med glade eksamensfrie psyco-studenter. Partyalias, vin og ekte hjemmelagd og god pizza. Bare kreativiteten setter grenser. Denne natta blei på den røde sofaen i stua i sverdrupsgata.

I dag er det 1. Advent. Det er en fin dag. Det snør til og med. Og jeg får gavekalender i år også. Av mamma. Jeg liker mammen min. Også hadde pappa lagd gløgg til meg. For å feire at det er advent. Jeg liker pappaen min også. Selv om han ikke er like glad i jula som meg, da. Men det gjør ikke noe.

Så kom jeg hjem til Huset. Å komme hjem til nystekte muffins er heller ikke så værst. Og en fin matteligning. 

9x-7i > 3(3x-7u)

Løs den. "i" skal stå aleine på venstre side. Da skal det gå.

Synes det var en fin avslutning i dag. På en fin eksamenslesingsfri helg. 

Mandag, her kommer jeg.

En lærerik verden og en uendelig hukommelse

Jeg har lært mye rart i eksamenstida. Ikke bare psykologi. Men stort sett håper jeg. Selv om langtidshukommelsen har uendelig kapasitet. For det kan jo tross alt forstyrre innkodinga. Men nok psyko-prat. For jeg har også prøvd å holde meg unna facebook. Da lærte jeg mye. Jeg tror jeg var avhengig. For det var så mye jeg ville si. Som jeg ville dele med verden. Jeg veit ikke hvorfor.

Jeg ville så gjerne fortelle alle hvor flink jeg var til å lese! Men jeg hadde ikke facebook.

Jeg ville så gjerne skrive at det snør, så alle kunne vite hvor glad jeg var. For at det snødde altså. Men jeg hadde ikke facebook.

Jeg ville så gjerne fortelle verden at jeg endelig hadde funnet et argument! Særlig til Ida. For fisker har ikke cerebral cortex. Det har pattedyr. Og fugler. Så de er smartere. Det er ikke fisk. Og da må jeg vel kunne spise fisk? Men jeg kunne ikke fortelle det. Jeg hadde jo ikke facebook.

Jeg ville så gjerne drive folkeopplysning. Fortelle alle at vi ikke bare bruker 10% av hjernen vår. Det er løgn! Eller kanskje ikke for deg? Det er det for meg. Håper jeg hvert fall. For da sliter jeg i morgen. For da har jeg eksamen. Så som en kjent neurolog en gang sa ”om en kirurg forteller deg at han eller hun skal ta bort de 90% av hjernen du ikke trenger, løp som et helvete.” Det synes jeg var en god idé. Alle burde jo få vite det. Men jeg kunne ikke fortelle det. Jeg hadde ikke facebook.

Hva skulle jeg gjøre da?

Jeg leste til eksamen.

Som belønning fikk jeg facebook tilbake.

I morgen har jeg eksamen. Jeg har lest mye rart. Og mye fint. Ting det er godt å vite. Særlig til eksamen. Og senere i livet, da.

Det stod i boka om hvordan folk kan oppføre seg mot deg når du studerer psykologi. Venner og kanskje mest fremmede kan oppføre seg annerledes. Tro at du analyserer dem, at du leser ting inn i hvert eneste ord de sier. Og at du nærmest har magiske evner. At du rett og slett kan lese tankene deres. Men det var det visst ikke. Hva er da vitsen med å studere dette?

Den siste tida har jeg lært:

En psykolog får ikke magiske evner.

Det er upraktisk å være et skippertaksmenneske.

Man må lese mye før eksamen.

Om du sitter lenge stille på en stol, får du vondt i rompa. Og ryggen.

Det er lurt å legge seg tidlig før eksamen. God natt.

Jeg spurte før: ”Hva gjorde man før facebook?”

Jeg spør nå: ”Hva gjør vi etter?”

      I dag                                                                                I morgen

Der togskinnene krysses

Søndagen kunne ligne på noe som dette:

Etter å ha henta Ida på stasjonen, tusla vi oppover og innover i Norges hovedstad. Planen var å finne en café. Og siden jeg og Camilla nå er wannabe Oslo-chicks, hadde vi en idé. Bare Jazz. Et koselig, lite sted med rolig musikk og hyggelig betjening. Men det var noe vi ikke tenkte på. Det var søndag. Og på søndag er det stengt. Det pleier det. Det var ikke mange caféene åpne, men vi tuslet til slutt inn på deli de luca nesten på andre siden av Karl Johan. (Det er rart å skrive et navn på en person, og anta at alle skjønner at det er en gate? For om du forestiller deg at du går fra den ene siden av Karl til den andre, så får du jo litt andre bilder i hodet enn om jeg snakker om Karl Johan. Gjør du ikke?)

Det ble en skravlete time i 2. etasje på Deli. Men så hadde ikke Khorshid tid til å beære oss med sitt selskap lenger. Hun måtte rekke flyet. Og da måtte hun ta toget. Hun gikk. Men vi satt. Og vi pratet, skravla og lo. Så måtte Eline dra også. Og G-T skulle også ta toget. Så vi andre fulgte dem helt ned til Oslo S igjen. 

Det var likevel ganske lenge til togene deres gikk. Og jeg og Ida orka som vanlig ikke sitte stille. Planen var å kjøre rulletrappa opp og ned noen ganger. Men ettersom jeg traff på trønderen i klassen min, med mor og bror, nederst i rulletrappa, droppa vi det. Vi tusla heller videre mot flytogene for å se om det skjedde noe spennende. Men det gjorde det ikke. Bare en nesten-fight, som viste seg å være lekeslossing og Idas fortjeneste av 10 kr. For å sette på plass en vogn. Det er mye rart man kan få penger av. Jeg har savna å være med Ida. Men vi tok rulletrappa opp igjen til de andre. Har jo savna de også ganske mye. 

Men snart var det tid for et far vel. Store klemmer og noen avskjedsord, før de satte seg på hvert sitt tog, og var borte. 

Fire stykker stod igjen. Med bare 1 time før Ida skulle dra. Hva gjør man da? Jo, går på Opera! Om dere leser de tre forrige setningene igjen, så ser dere kanskje at det siste ordet rimer i alle tre? Det var ikke meninga. Men gøy var det. Og gøy var det på Operaen også. Vi gikk inn, tok bilder, så oss om, gikk på do, og på veien blei Camilla sett surt på av en fyr i snurredøra. Det var gøy. Og Ida fant en bilde-plakat hun lenge har hatt lyst på. Du kan se det på bloggen hennes. Men tiden kom for at Holmestrendingen vår skulle dra. Vi fulgte henne sørgmodig ned til toget. Hun satte seg ved vinduet og så trist på oss. Vi tørket noen tårer, før vi vinket med hvite lommetørkler da toget tøffet ut fra perongen. Det var ikke akkurat slik det foregikk, men dere skjønner stemninga. 

Og så var vi bare tre igjen.

Fosse, Camilla og meg. Vi kjøpte Kebab og spiste den. Hos Camilla. Også begynte vi å se på en film. Etter at jeg og Fosse hadde hatt det gøy med facebooken til Camilla. Hva skulle man gjort uten facebook? Men jeg fikk ikke sett ferdig filmen. For nå var det min tur til å dra. Til å sette meg på toget hjemover. Reise min vei. Helt til veiene krysses igjen. Kanskje det ikke blir så lenge til? Vi får vente å se.

Rart jeg har savna den gjengen her?

De gode klisjeene

Det er ikke lett alltid. Å skrive. Å beskrive. Å forklare noen hvordan ens eget liv er. Særlig på en måte som gjør at folk forstår. Men uten visse detaljer. Uten å utgi seg helt. Ikke som en dagbok. Men på en god måte. Litt humoristisk. Litt meg...?
Så når jeg nå skal beskrive hvor ufattelig bra det var for meg å se igjen menneskene mine, blir det vanskelig å finne gode ord. Jeg kunne startet med å fortelle om en kort, men så altfor god halvtime med Elisabeth i Ski. Jeg kunne fortalt om hvordan jeg skifta til kjole på toget. Jeg kunne fortalt hvor forvirra jeg ble på toget mot Kjelsås (hadde jeg tatt rett tog?). Og enda mer forvirra da jeg først kom frem. Og mobilen som gikk tom for strøm da jeg prøvde å finne huset til Åshild. At jeg kom frem. Til fantastisk mat og fryktingytende gode kaker! At jeg forspiste meg og hadde mageknip halve kvelden. At jeg fikk en ny "Gud", Steinar. Men det er egentlig uviktig. For det jeg kommer til å huske av den lørdagen, var hvor godt det var å se igjen menneskene. De gode klemmene. De lange samtalene. Tryggheten og samværet. Klisje? Ja. Men det var nettopp det det var. Det var en god klisje. Fosse, Erli, G-T, Annki, Camilla og selvsagt bursdagsbarnet selv. Er det rart at vi som overnatta satt oppe til halv 6 for å prate? Nah..Men vi gleda oss til frokost. Digge rester med kake til dessert. Kan en frokost bli bedre? Ja, det kan den. Når du får Ida på toppen, da er den perfekt. Og det fikk jeg.
Etter en daff morgen, var det tid for å dra til Oslo S for å møte Fuglemorderen <3. Det er det hun heter på mobilen min. Men det er en annen historie. Vi sa trist farvel til Åshild og Erli, så dro jeg, G-T, Fosse, Camilla og nå også Eline og Khorshid til sentrum. På stasjonen støtte vi visst på Kristine fra foto også, bakfull og sliten. Men søndagen med jentene, det får bli en egen post. Det fortjener de.

Mitt eget fengsel

Jeg har en bucket list. En liste over ting jeg skal gjøre før jeg dør. Av alle de 143 tingene som foreløpig står der, den vokser litt etter hvert, har jeg bare gjort 29 ting. Likevel sitter jeg her. Psykologiboka ligger oppslått foran meg. På en lørdag. Men i stede for å lese ferdig, for så å kaste meg ut i livet, blir jeg sittende her. Jeg drømmer om å reise. Jeg drømmer om å hoppe i fallskjerm. Jeg drømmer om å gjøre uvanlige ting. Og noen litt vanlige. Ting man bare bør ha gjort en eller annen gang. Som å sende flaskepost. Jeg veit jeg kunne gjort det i dag. Jeg kunne lest ferdig kapittelet på under en time. Så kunne jeg tatt med meg en flaske hjemmefra, skrevet et brev, tatt toget til Oslo og kasta flaska ut i havet! Men jeg gjør det ikke. Jeg sitter i stede her. Stirrer på dataen. Håper at noe skal skje. At det skal skje noe uventet uten at jeg trenger gjøre noe for det. Jeg tror jeg har laget mitt eget fengsel. Bucket list'a er mitt forsøk på å befri meg selv. Tenk hvor mye jeg hadde fått gjort om jeg hadde vært litt mer effektiv. Dere sier kanskje at jeg jo selvsagt må nyte livet også. Men nyter jeg livet når jeg sitter og stirrer på en skjerm og håper at noe skal skje? Nyter jeg ikke livet mer i det jeg tar sats og hopper utfor med en fallskjerm på ryggen? Eller i det jeg tar et kurs i noe jeg lenge har hatt lyst til å lære? Eller i det jeg går inn i en brudebutikk med noen venner, og later som om jeg skal gifte meg, bare for å få prøve de fineste brudekjolene? Nyter jeg ikke livet mer da? Jeg tror det. Derfor skal jeg forte meg tilbake til lesinga mi. For nå skal jeg ut i verden. Jeg skal gjøre det jeg ønsker å gjøre. Og det er ikke å sitte her. Sees

Verden krymper

I dag, for ett år siden, gjorde jeg og 18 andre oss klare til å sove. Sengene var soveposer og plassen var verdens eldste ørken. Namibiaørkenen var vårt hus, den afrikanske sanda var våre senger, to store trær våre vegger og himmelen var vårt tak. I stede for hybelkaniner hadde vi sjakaler. Men i fare for å bli for "liksom-poetisk", må jeg hardt dra dere tilbake til virkeligheten. I år, et år etter, er senga min egen, taket, gulvet og veggene leid. Og hybelkaninene, de er der som aldri før. I stede for å glede seg til å se soloppgangen fra en av verdens høyest frittstående sanddyner, sitter jeg her med psykologien og oppgavene som enda ikke er ferdigskrevet. Kontrastene er store. I fjor nøt jeg livet til det fulle uten ansvar og forpliktelser. I år nyter jeg også livet, bare som student. Og det krever mer. Jeg må jobbe for å ha samvittighet til å nyte fritida. Men jeg har likevel i dag snakket masse med Ida og Sigridene på Skype, hatt herlig besøk av "mamma-Maria" og Jr., lagd og spist vafler til jeg ble kvalm med Anine, sovet på gulvet med musikken og gått tur med Heidi og Silje. I tillegg til å ha lest og skrevet oppgaver. Så til tross for at jeg ikke er et annet sted i verden, må jeg si at jeg har det rimelig bra. God 1. November. Dette blir en bra måned.


  









og bare....
25 dager igjen til eksamen...
39 dager til juleferie!

42 dager til bursdag!

43 dager til Alta og Piggy!

53 dager til Julaften!
58 dager til Sigridene kommer! 

Det er da ikke så værst det?

Mitt første innlegg

Som nyopprettet blogg, må jeg ha et første innlegg. Det skal være til ære for mine kjære reisevenner.
Ida, Sigrid og Sigrid skal ut og reise. Det skal ikke jeg. De skriver blogger om sine forberedelser til reisa. Det gjør ikke jeg. De gleder seg masse til de skal ut i den store verden. Det gjør ikke jeg. De skriver om livet sitt. Det gjør også jeg! Så små oppdateringer om store og små hverdagslige ting. Mine tanker. Ting jeg tenker nå og en gang har tenkt. Og kanskje ting jeg håper å tenke en gang i fremtida. Også ting jeg gjør selvsagt. Om jeg får tid til det. Uansett hva bloggen blir om, har jeg nå introdusert den lille bloggen min.
Bloggen, Tonjes lille univers, er åpnet.