Den lille studentbyen

Et omvendt fengsel eller en studentby. Det er slik mange snakker om Queen's Elms Village, den lille byen av studentboliger som jeg for tiden bor i. Grunnen til betegnelsen "omvendt fengsel" er blant annet den strenge sikkerheten her. Det er vanskeligere å komme inn enn ut. Vi har for det første tre låser for å komme inn på rommet; først en i ytterdøra, deretter en til etasjenen du bor i og til slutt til rommet ditt. Greit nok. Men etter klokken 11 på kvelden har ingen som ikke både har studentkort og nøkkelkort med seg mulighet for å komme inn på området. Da snakker vi ikke 50m utenfor husene, men gjerne en 4-5min i gåavstand. For de fleste av førsteårsstudentene er dette greit, ettersom de fleste av førsteårsstudentene faktisk bor akkurat her, men ettersom en del av de internationale studentene også bor privat, blir det vanskeligere. Vi blir jo gjerne også kjent med 2. og 3. årsstudenter fra fagene våres som heller ikke får slippe inn. Ikke det at jeg enda har hatt et supersterkt behov for å bringe noen som ikke bor i Elms hjem etter klokken 11, men det er følelsen av at du egentlig ikke har flyttet hjemmefra som irriterer en del av (de internationale) studentene. I tillegg er rommene bygget opp av hvite murklosser, og gardinene ensfargede og blå. Det innbyr ikke til en hjemmekoselig følelse, så hver enkelt må gjøre det beste ut av sitt eget rom. 

Et typisk rom her i Oak - min del av Elms Village

Da jeg først flyttet inn på rommet mitt, var jeg den eneste i hele min etasje. En uke senere dukket én etter én 11 nye studenter opp. 10 av dem "freshers". Jeg forstod raskt at jeg uten tvil var den eldste her. Etter å ha pratet litt med en del av dem, og ingen av dem hadde bodd hjemmefra før, og at mange av dem hadde planer om å reise hjem hver eneste helg for å vaske klær og besøke foreldrene sine, ble jeg svært skeptisk til denne bunsjen av smårollinger jeg skulle bo med de neste fem månedene. Den første tiden hang jeg stort sett sammen med de internasjonale studentene og var sjeldent hjemme. Men så en "tidlig" morgen ved frokostbordet kom jeg i prat med ei jente fra England som skulle starte på medisin, og hun forklarte at hun bare var ett år yngre enn meg, og knapt nok det. 91-ere er sjelden et helt år yngre enn meg. Hun er blitt "mammaen" her, og jeg er visst blitt "bestemor". Etter å ha prata litt med henne måtte jeg til slutt innrømme for meg selv at jeg kanskje hadde slått meg litt for fort til ro med at disse "barna" var alt for unge til at jeg ville henge med dem. Jeg er jo ikke så gammel jeg heller. Jeg begynte å erge meg over mitt eget valg og min egen trangsynthet. I utgangspunktet dro jeg jo til Belfast for å bli kjent med lokale studenter, ikke svensker eller dansker (selv om de selvsagt også er veldig koselige), så jeg måtte gi mine "flat mates" en sjanse. Gradvis begynte jeg å oppholde meg mer i stua, og så seint som i går kveld ble jeg med et par av de jeg bor med og noen fra naboetasjen ut for å drikke en øl og høre på live-musikk. Vi endte i feil etasje av puben og midt oppi et gratis salsakurs som alle kastet seg mer eller mindre frivillig med på. Det var en super kveld. Mye av min aversjon mot å henge med dem tror jeg også er min egen feighet. De snakker jo diverse aksenter av engelsk, og de snakker fort. Veldig fort. Mye fortere enn de internasjonale studentene. Men etter å ha begynt å slappe litt av og ikke stresse så mye med å prøve å fortstå, skjønte jeg plutselig at jeg ikke hadde så store problemer med å forstå dem som jeg først hadde trodd. De er veldig vennlige, veldig inkluderende, og ikke så små som jeg først oppfattet dem som. Så til tross for at halvparten av mine "flat-mates" drar hjem i helgene, og at rommet ikke er det mest luksuriøse, gjør faktisk menneskene, det sosiale opplegget rundt her og "treehouse", samlingshuset med pub og butikk, dette mer til en studentby enn et omvendt fengsel. Jeg trengte bare litt tid på å venne meg til det.

Min lille del av den store studentbyen! Det viser at det også kan være sol i Belfast.

Min første skoledag og diverse formaliteter

Det er annerledes å være student her. For oss som er vant til auditorier med benker og bord med god plass til våre respektive datamaskiner, hvor Mac dominerer kraftig, er et klasserom med stoler hvor du har ditt eget lille "bord" festet til stolen en rar forandring. Jeg så én datamaskin i hele klasserommet som rommet maks 40 studenter. Og antallet studenter pleier visst å minke relativt kraftig gjennom semesteret. Så da forelesningen startet presis klokken 14 (noe uvanlig her i Belfast hvor alt er minst 15 min forsinket) satt omtrent halvparten med notatblokka klar. Her har vi ikke et fast pensum, men er oppfordret til å lese diverse artikler gjennom semesteret og ta notater fra forelesningene. Omtrent 5 sider med navn på div artikler er lagt ut på siden vår, så det er bare å velge mellom de flere hundre artiklene hva vi ønsker å bryne hodene våres på. Dette kan bli spennende. Forelesninga var derimot veldig bra. Jeg kjente igjen noen små deler etter mine besøk på utviklingspsykologiforelesningene til mitt eget kull, men mye var også nytt. Dette kan tydeligvis også bli et bra år studiemessig.

Klasserommet vårt ser litt slik ut, bare uten tavla, men med over head der i stede. Og vi har mindre plass til notatblokkene våres. Bortsett fra det er det ganske likt.

Og så var studentkortet i boks. Endelig. Forrige uke fikk jeg beskjed om at det var noe feil med den økonomiske registreringa mi, og at jeg måtte komme tilbake denne uka for å fikse det. Så etter endelig å ha mottatt et bankkort fra min nye lokale bank, troppet jeg stolt opp på avdelinga for finansieringsspørsmål her på universitetet. Der dukket der derimot opp et nytt problem, for jeg trengte visstnok en "right to study check", og ble sendt til andre siden av universitetet for å snakke med de på det internasjonale kontoret. Vel fremme der fikk jeg beskjed om at jeg som EØS-borger ikke trenger det, men at det må ha skjedd noe feil i registreringen av meg som student. Å ordne det skulle derimot gå enkelt, jeg trengte bare å vise passet mitt for bekrefte at jeg var fra Norge, på det første stedet jeg var. Men hvem går egentlig rundt med passet i lomma? Så i pøsende regnvær (ikke overraskende, ettersom det nesten konstant regner her i Belfast) gikk jeg frem og tilbake de 20 minuttene det tar å komme seg til rommet mitt, bare for å hente passet mitt. Da jeg endelig kom tilbake til avdelinga for finansspørsmål trengte de bare en rask titt på passet mitt (de åpent det ikke engang), før alt var i orden. Så nå etter to uker er endelig alle de små, irriterende og formelle tingene i orden. Jeg har studiekort, bankkort, nøkkelkort, bibliotekskort og sikkert andre kort i tillegg. Endelig.

Dette er meg. Bare at jeg ikke er en mann, ikke hadde paraply eller lang jakke, og heller ikke sånne bukser, men dere skjønner tegninga. Det skal regne i morgen også. Og torsdag. Så vi krysser fingra for at sola titter innom på fredag.

Forresten så har jeg funnet en som er mer glad i sukker enn meg. Og like glad i gratis mat. Og som lager hoggtenner av sukkerposer, og i tillegg har lyse krøller og studerer psykologi! Ja, jeg har funnet meg en venn!

"Sweet tooth"

To uker, og livet har nettopp begynt

Å være i et fremmed land i to uker føles raskt som en ferie. Å spise god mat, drikke god øl, reise litt rundt, ha rolige morgener, spille litt fotball, gå på café..Akkurat slik en god ferie skal være. Det er til uka alvoret starter. Jeg har fått timeplanen min og det er faktisk ytterst få forelesninger; Én på tirsdag, to på torsdag og én på fredag. De fagene jeg til slutt endte opp med var "Developmental and cognitive psychology", "Developmental in Infancy and Early Childhood" og "The Psychology of the Cancer Journey". Dette blir spennende. 

Timeplanen min. Den ser veldig liten ut, så jeg er forberedt på mye egenlesing...

Hittil har livet her nede (stort sett, med unntakk av en del frustrasjon rundt bank, registrering, fag og penger) vært en lek. I går var vi blant annet på utflukt til et av Nord-Irlands mest kjente turiststeder, nemlig The Giant's Causeway. Legenden sier at en irsk kriger kalt Finn, bygde denne veien fra Nord Irland til Scotland. Han ble utfordret av en skotsk kjempe, men da kjempen kom for å besøke Finn i Irland, hadde kona til Finn kledd han ut som en baby. Da kjempen så hvor stor babyen var, ville han ikke møte den enorme faren, så han flyktet tilbake samme vei som han kom og raste ned hele demningsveien på i flukten, slik at Finn ikke skulle følge etter han. En lignende steinformasjon finnes nemlig i Scotland også. Den naturvitenskapelige er derimot at dette er lavastein. Litt kjedeligere, men det gjør ikke at synet blir mindre spektakulært.

Der hvor landet (der borte) treffer havet, er the Giant's Causeway...

Den er bygget opp av heksagonale steinsøyler...

Som strekker seg mange meter opp!


Etterpå dro vi til et mer enn 500 år gammelt slott, Dunluce Castle. Slottet er bygget langt utpå noen klipper, og det sies at det ble bygget så langt ut at kjøkkenet ramlet ned i havet og forsvant og at den eneste som overlevde derfra var en kjøkkengutt som satt i det ene hjørnet som ikke kollapset.

Når man ser de bratte sidene rundt slottet gjør det tenkelig at et helt kjøkken faktisk kunne falt utfor..

Et bilde sier...

Dette er universitetet mitt de neste fem månedene. Er det ikke vakkert?

Selv om bygningen som jeg skal studere i ser slik ut. Ikke like estetisk, men helt nytt! I tillegg så er det....

...selvsagt i rett irsk stil en bar rett på andre siden av gata. Dette er Botanic, eller "Bot" som den kalles blant de lokale.

Men om den fantastiske irske ølen ikke er helt din stil, kan de alltids friste med pent dekorterte cup cakes.

Og om du har lyst på litt ordentlig mat, kan du få rimelig billig og god mat på cafeen som ligger ved siden av universitetet. Men vær obs på en ting: Det er alt for mye å velge mellom, så om du har problemer med beslutningstagning kan dette stedet skape store tidsproblemer.

Men selv jeg skjønner at ingenting slår gratis mat...Så da er vel en Taste Festival det perfekte stedet å være? Gratis lokal mat, gratis øl, bra tilbud om du ønsker å ta med noe hjem, og alt for mye gode desserter. Så hvorfor ikke både ta frokost, lunsj, og treretters middag her?

Ja..så hvorfor ikke bare flytte til Belfast?

Det var en gang...

Det er ikke mye store ting som skjer rundt meg her i Nord-Irland, bortsett fra mange nye mennesker, mange nye venner og veldig mange innntrykk. Dagen i dag har vært en lang dag, med nok et infomøte, lunsj, campus tour, kaffe, og kveldens høydepunkt; ceili-night. Etter å ha fått servert gratis mat (tredje gangen denne uka! Er det rart jeg trives?) var det et minikurs i Ceili, irsk folkedans. Etter én dans var jeg frelst. "My german" (en tysker, en av de veldig mange som er her (!), og som jeg stort sett henger rundt med) og jeg bestemte oss raskt for å melde oss på et kurs som går hver mandag kveld. En smakebit og et youtubekurs for min kommende hobby finnes her: http://www.youtube.com/watch?v=n9A7uEOxWyU . Så om et halvt år kommer jeg forhåpentligvis dansende hjem og sier "Ceili? It's a crack!"
I går var vi på pub crawl og fikk se alle de typisk tradisjonelle, irske pubene. Det var langt å gå, men irsk øl er veldig godt, og en goood del billigere enn hjemme, så det var veldig verdt det! Og det beste er jo alltids menneskene du møter og kommer i kontakt med. De lokale her i Belfast er utrolig trivlige!
Jeg har til og med fått min egen Buddy (deler henne med fire andre, men det er så få at hun er så godt som "min"). Hun heter Caoimhe (les: Kiva) og er en overenergisk, lokal jente som sammen med de andre frivillige her har tatt ekstremt godt imot oss. Jeg har aldri tenkt over hvor viktig en slik velkomst kom til å være. Så i morgen skal jeg, Caoimhe, de tre jeg deler henne med i tillegg til ei amerikaner jeg har blitt kjent med, til noe som kalles Autumn Fair (som jeg ikke aner hva er, men er i en botanisk hage, som lover bra) før vi skal utforske sentrum sammen. Og er jeg heldig, så blir det stort sett sol i morgen, for været her er mer ustabilt enn en jeg er når jeg både er sliten og sulten. Det er kanskje hvorfor det er en standardfrase i smalltalken her i Belfast å si "Funny weather, ay?".

Oppe i alt dette er rart hvordan du plutselig kan komme på at det finnes en verden uten for bobla. Det kan være små ting du ønsker å dele med venner hjemmefra, ting som minner om dem eller bare å se dem på facebook. Å være her nede er fantastisk, og mer enn 99,8% av tida glemmer jeg nesten at det finnes en verden utenfor dette. Likevel dukker det alltids opp de små øyeblikkene. De kommer innimellom litt overveldende på, ofte fordi de er så uventede, og jeg merker at jeg faktisk savner folk hjemme litt. Men med ett skjer det noe nytt rundt deg, og tankene stopper og surre og opplevelsene fortsetter å fosse inn.

Alle de små inntrykk

En reisedag virker alltid lang, for det er alltid så mange nye inntrykk. Jeg er fremme i Belfast, men uten å få stempel i passet mitt. Det glemte jeg. Til tross for en kort dag i byen og med de nye menneskene, føles det likevel ganske lenge. Desverre for oss nyankomne, kom vi til en regnfull by, dagen etter at en lang periode med bare sol var over. Men jeg må gi byen en ordentlig sjanse når sola endelig skinner igjen. For City Center var en blanding av fine, gamle murbygninger og mindre fine nye praktiske bygninger. Det så ikke ut som det mest harmoniske stedet å være, i stor kontrast med de svært grønne og jordebaserte områdene rundt. Vi kjørte også forbi et hotell som for åtte år siden var verdens mest bomba hotell. De forsikret oss derimot om at det ikke var bomber nå. Håpet de.
Jeg som skulle få mer britisk aksent på engelsken min, har til nå stort sett truffet amerikanere og tyskere. Det hjelper lite. Særlig når jeg til og med et øyeblikk ble tatt for å være amerikaner. Men aksenten her i Nord-Irland er fantastisk, og jeg er sikker på at jeg kunne bli betatt av hvilken som helst fyr herifra bare han begynner å prate (og er ca min alder, da...), så målet for dette halvåret må være å klare å få et lite snev av denne aksenten inn i engelsken min. Det må være mulig. Ingen av mine (snart) nye venner bor i akkurat samme hus som meg. Det gjør tydeligvis ingen andre heller. Enda. De som ikke er internationale studenter skal flytte inn til helga, så da blir det nok fulle korridorer, men inntil da er det jeg som eier dette huset. Det eneste problemet er at det nesten kan bli litt ensomt i bo her alene i fem dager. Men heldigvis har jeg ikke tenkt å sitte så mye her, så tenker at noen dager er det kanskje greit å få morgenen og kvelden for seg selv?

Ting jeg må huske: 
- 2nd floor er 3. etasje
- De har upraktiske vasker i UK. To separerte for kaldt og varmt. Merkelig.
- Særlig når de har bytta om på den blå og rød som på rommet mitt
- De sier "Mæll" og ikke "Mall" som amerikanerne ville sagt.
- Lyden av "Æ" er generelt veldig mye mer brukt.
- Jeg trenger flere kleshengere
- "Half eight" betyr ikke halv åtte, men halv ni (en uttrykksmåte som til og med forvirra amerikanerne)
- På Heathrow har de Londons lengste rulletrapp (jeg slapp heldigvis unna)
- Du får mye oppmerksomhet om du går rundt med en rose på flyplassen (Takk til Fosse! :D)
- Det er kaldt i Belfast på denne tida

Kalde føtter?

Jeg er som en vordende brud som venter på den store bryllupsdagen. For to år siden ble tanken luftet i forholdet. For seks måneder siden fridde jeg til Queen's University of Belfast, og jeg fikk et "ja". En viktig dag i livet mitt. Den store dagen nærmet seg, og slik det er med de fleste bryllup, krevde også dette mye planlegging. Men ikke alt gikk som jeg håpte. Det var ikke bare enkelt å få tak i det perfekte oppholdssted, ikke alle kunne komme, og deler av opplegget måtte endres etter uventede innspill fra den andre parten i forholdet. Til slutt virket ikevel alt perfekt. Helt til i går. Det gikk plutselig opp for meg at det var bare noen ytterst få dager igjen til avreise. Bryllupet stod om bare tre dager, og jeg følte meg langt fra klar. I en slags panisk fortvilelse begynte hodet å søke etter mulige måter å komme unna denne galskapen på. Jeg følte meg plutselig helt alene i dette. Det blir som et nytt stadie av livet mitt. Alt kommer til å endres, og jeg veit ikke om jeg liker den forandringen som kanskje kommer til å skje. Det var slik jeg tenkte. Helt til det gikk opp for meg at jeg ikke gifter meg med universitetet jeg skal til. Heller ikke med menneskene jeg møter der eller maten jeg kommer til å spise. Jeg får spise mammas hjemmelagde ostekake igjen, selv om jeg reiser bort for et halvt år. Jeg mister ikke vennene mine, tankene mine eller meg selv ved å utforde meg til å reise alene. Det blir mer som en date. En svært langvarig date. Det fine med dater i motsetning til bryllup er at om du ikke liker daten din, trenger du aldri å møte han igjen. Men jeg skal ikke få kalde føtter. Jeg gleder meg egentlig til å gifte meg. Selv om det bare er for et halvt års tid.

Jeg har gledet meg i to år. I to år har jeg gått på studiet og ventet på at avreisedagen skulle komme. Det skulle være min tur. Nå gruer jeg meg. Alle snakket om hvor fantastisk mye de gledet seg til utvekslinga si, hvor bra alt kom til å bli, hvor mange venner de kom til å få, om at de hadde planlagt å surfe, all den nye maten de skulle smake, at de skulle reise til sol og sommer. Alt virket så bra. Jeg lurer på om de også følte det litt slik før avreise. Jeg er i en bølgedal, og kommer til å klatre opp på en brusende topp om bare noen timer. Men jeg er spent. Svært spent.

Alt må gjøres

Avreisen nærmer seg. Det er tre uker minus to dager til jeg drar, og lista over viktige gjøremål før jeg drar føles bare lengre og lengre jo nærmere 10. september vi kommer. Til tross for at jeg har sjekket tennene mine og kjøpt meg en liten koffert i dag, to viktige ting om man skal bort et halvt år, er lista fortsatt lang.

Dessuten orker jeg aldri å være for fonuftig på en og samme dag. Men nå skal kofferten faktisk begynne å pakkes i. Alt vintertøyet jeg la frem for noen uker siden skal nå få et annet tilholdssted, om enn litt trangere. På lista over ting som skal være i orden før jeg drar nedover har jeg tre hovedpunkter som for øyeblikket er halvveis kritisk. Jeg har ikke fått noe sted å bo. Det var forventet å være i orden til nå, men av en eller annen grunn har jeg ikke fått vite noe om studentboligene over hodet. Et mysterium jeg ønsker å komme til bunns i. Snarest. En annen ting er et formelt bevis fra universitetet som jeg trenger for å søke om lån. Jeg har nemlig ikke råd til å betale hele dette semesteret ut fra egen lomme. Så rik er jeg altså ikke. Begge disse tingene regner jeg med at går seg til uten særlige problemer, men stresse meg gjør de nå likevel. Det siste punktet på den korte, kritiske lista er min egen mentale forberedelse. Jeg føler meg over hodet ikke klar til å dra, til tross for at hver celle i hele den biologiske massen som utgjør kroppen min verker etter å komme meg av gårde. Reiserommet mitt har fylt seg opp med håp og lengsler igjen, og jeg må jobbe for å holde det under kontroll. I hvert fall to uker og fem dager til. Jeg gleder meg til å komme meg bort. Bort til noe stort og ukjent. Et sted hvor ingen kjenner meg, hvor jeg kan være akkurat så snill eller slem jeg ønsker, hvor jeg kan utfordre språket mitt, hvor jeg kan bli kjent med masse nye mennesker og utfordre meg selv på så mange områder. Om alle de administrative tingene kunne ha ordnet seg selv, hadde jeg kanskje kunnet fokusere mer på alle de forskjellige kafeene som finnes i Belfast, eller velkomstuka, eller de spennende fagene jeg kommer til å ha. Men snart, snart vil alt gå over, enten jeg vil eller ikke. For om bare 19 dager ankommer jeg den internationale flyplassen i Belfast. Og da blir jeg kastet ut i det, enten jeg er forberedt eller ikke.

Reiserommet er som et sort hull. Det sluker alt om du ikke er på vakt.

Så lenge igjen

Det er enda så lenge igjen, men jeg har skrevet ferdig en pakkeliste. Den ligger i veska mi og er med meg over alt. Det er enda litt for tidlig. Sånn egentlig. Jeg tenkte å begynne å pakke i morgen. Pakke ting jeg ikke trenger her hjemme. Vintertøy, sko, et ekstra håndkle og en sekk. Du vet slike småting som jeg må huske, men som er så fort å glemme i innspurten. Det er lurt å starte tidlig. Det er så mye som må huskes. Så mye som må gjøres. Det føles derimot ikke helt ekte enda. Belfast. Om bare litt over en måned setter jeg føttene mine for første gang i Nord-Irlands hovedstad. Det føles godt, så jeg tror jeg må glede meg. En ting er hvert fall sikkert; trangen til å komme seg unna og reise er borte. Jeg tror jeg har slått meg til ro om at den tida nærmer seg nå. Min tid. Belfast.

 

Jeg ser på pappeskene med bøker, filmer, CD'er, krimskrams og sko, og søppelsekkene med klær, sengetøy og håndduker. De er enda ikke pakket ut fra da jeg kom hjem fra Oslo. Jeg har ikke flyttet helt inn her hjemme. Jeg skal jo ikke bli her. Dette skal pakkes om. Mye må jeg la bli igjen. Det føles rart å skulle forlate alle koppene og bøkene mine her hjemme. Rart å ikke bare kunne pakke det med seg. To kofferter høres så alt for lite ut. Hvordan skal jeg få plass til hele livet mitt i de to små oppbevaringsveskene? Det ser ut til at det mye jeg må legge igjen. Legge igjen en del av mitt tidligere liv. Men samtidig skape et nytt og spennende liv i et annet land, som ingen her hjemme kommer til å ta del i annet enn en liten smakebit når de kommer på besøk. Om de kommer på besøk. Jeg kommer til å oppleve ting jeg ikke klarer å forklare, for det er følelsen av hendelsen det handler om. Og jeg kommer til å møte nye mennesker som kommer til å prege meg, slik at jeg på en eller annen måte ikke er helt lik som jeg var før jeg dro. Og denne forandringen skal jeg gjøre alene. Ikke helt alene, men uten noen av de menneskene jeg kjenner i dag. Det er en merkelig tanke. Et halvt år uten disse fantastiske menneskene. Et halvt år uten den trygge vennen som alltid var hjemme når jeg trengte det. Et halvt år uten menneskene som gjorde studiet morsommere og mer levende. Et helt halvt år, uten alt jeg er vant med her hjemme. Og jeg gleder meg. Det er rart med det. Belfast.

Jeg velger å tro på himmelen

Jeg kan ikke si at jeg er ateist, for i slike tilfeller har jeg mest lyst til å tro på himmelen. Jeg velger å tro på himmelen. Jeg må tro på himmelen. Du er et for fantastisk menneske for at du skal være borte for alltid. Du er et av de mest sprudlende, inkluderende, åpne, godeste menneskene jeg har møtt. Verden ble litt dystrere av at du forsvant. Man følte seg alltid inkludert da når var i nærheten. Alltid elsket. Du kunne gjøre en grå dag lysere bare ved å være deg selv. Det er ikke mulig at et slikt menneske bare skal forsvinne. Jeg velger å tro at vi får muligheten til å se deg igjen, og at du da har skjønt hvor flott du er. Jeg skulle bare ønske du hadde sett det tidligere. Jeg skulle ønske jeg hadde gjort noe for at du skulle se det. Du skulle hørt alt det fine de sier om deg. Alle de gode ordene. Alt de uttrykker at de føler. Du skulle visst hvor flott du var. Jeg har begynt å skjønne det nå. Det tar tid, men jeg begynner å forstå. Du kommer ikke tilbake. Men jeg velger å tro på himmelen. For jeg tror du kan gjøre selv himmelen til et bedre sted å være.  Himmelen må finnes. Og du må finnes der. Jeg savner deg allerede.

Jeg er glad det ikke er meg

Det er så rart å være levende. Å være igjen. Det er uvirkelig. Uforståelig. Egentlig litt feil. Og jeg føler meg som et skittent menneske. Hvordan kan jeg la denne tanken være så sterk? For den sorgen jeg føler, blir blandet med en tanke som trykker. En tanke jeg føler jeg enda ikke burde tenkt. Denne tanken som nå dominerer, bare noen få timer etter at jeg er blitt det fortalt, er at "jeg er glad det ikke er meg". Jeg er glad det ikke er meg. Jeg er glad det ikke var jeg som var den første til å få vite det. Jeg er glad det ikke er jeg som føler at verden har gått under. Jeg er glad det ikke er jeg som kryper inn i mine kjæres armer for å finne trøst, og blir der. Jeg er glad det ikke er mitt liv som stopper opp fordi en av livets viktigste ingredienser har forsvunnet. Jeg er glad det ikke er meg. Jeg skulle bare ønske det ikke var noen andre heller. Alt annet blir så ubetydelig. Så smått. Jeg er bare så glad det ikke er meg.

Og hvorfor er det ingen som har laget en plan for sorg. En oppskrift på hvordan det skal være og hvordan man skal oppføre seg. Hva man skal føle og hvem man skal ringe. Hvem man skal klemme, hvor lenge man skal gråte, hvor lenge man skal være lei seg og hvordan deretter å gå videre med livet etterpå. Hvorfor finnes det ikke en oppskrift over hva jeg skal gjøre på bestemte tidspunkt, selvsagt med følgende mal på hva jeg skal føle når jeg gjør det. Jeg føler jeg trenger en oppskrift. Dette er ikke noe jeg føler jeg er flink til. Jeg liker ikke å gjøre ting jeg ikke er noe flink til. Jeg vet bare ikke om noen andre noen gang har vært flinke til å sørge. Jeg har derfor laget min egen oppskrift. Det eneste problemet er at alle ingrediensene er hemmelige, og i beskrivelsen står det bare at alt skal blandes sammen til en stor masse. En stor og ukjent masse av sorg. Stek den på svak varme til den er gyllen. La den deretter avkjøles på et sikkert sted, til den smaker litt kaldere, litt bittert, men innerst har en kjærne av varm kjærlighet.

Bloggen lever og jeg gjør ting jeg ikke kan

Planen min var å holde bloggen ved livet. Jeg hadde bare ett problem: Jeg er ikke så flink til å fullføre ting over lengre tid. Det var slik det stoppet opp. Brått og plutselig. Før jeg selv rakk å forstå hva som hadde skjedd. Mistet lysten til å skrive, mistet engasjementet og så ikke poenget med å dele mine tanker og skriftlige ord med omverdnen. Til tross for at jeg gledet meg som en unge til å dra på interrail og få dele mine opplevelser, tanker og følelser med alle de som satt hjemme. Men slik ble det ikke. På reise hadde jeg ikke noe behov for å dele. Da var opplevelsene mine. Jeg delte med de jeg reiste med, og det holdt. Litt egoistisk kanskje, men samtidig kanskje ikke? For blogger man ikke stort sett for oppmerksomhet og for sin egen del?
Men i dag av alle dager fikk jeg lyst igjen. Å skrive noe. Et lite innlegg kanskje? Jeg fikk nemlig et oppdrag av Sigrid i går. "Slapp av, Tonje". Det er det jeg skal lære meg nå. For jeg tror jeg slapper av når jeg skriver. Så nå slapper jeg vel av. Jeg gjør ting jeg ikke kan. Men jeg liker det, og det er slik man slapper av. Ved å gjøre noe man liker. Så kanskje jeg greier å holde bloggen ved like helt til jeg skal reise til Belfast til høsten? Da kan det hende jeg blir litt egoistisk og snill og deler noen av mine opplevelser med de som sitter hjemme og leser på bloggen min. Det er en mulighet. Om jeg greier å holde den levende.
Litt som en plante som trenger vann og solskinn. Jeg er bare ikke så flink til å vanne planter heller. Det er derfor jeg bare har Aloé Vera'er. Jeg greide å frosse i hjel orkidéen min. Den hadde jeg fått av Sigrid. Det var et stort tap for alle oss på rommet mitt. Både Panta, Tiril, Iggy, Plantulf og jeg sørget. Men sånn kan det gå når jeg ikke har lært meg å ta vare på tingene mine. Så nå prøver jeg igjen å puste litt liv i denne bloggen, og håper den er mer som en aloé vera enn en orkidé, og at den vil fortsette å leve i dette frosne landskapet av et rom. Mitt lille univers.