Reiserommet og Norges vinterliv

Vi sendte de reisende av gårde. Hilde og jeg. Vinket til og med med hvite lommetørkler da toget forlot perongen på Ås. Sigrid og Sigrid var på vei til flyplassen. Ida kom også snart. Isabell var der allerede. De skulle snart til India. Jeg og Hilde derimot, vi var hjemme. Nå sitter jeg foran dataen og ser på bildene deres fra India. Jeg kjenner det kribler i magen. Det iser nedover ryggen min. Samtidig er det nesten som om jeg ikke tror det. Alt virker så utrolig. Jeg lengter etter lydene. Luktene. Smakene og opplevelsene. Jeg ønsker jeg var med alle menneskene og alt de kunne lære meg. Og jeg savner følelsen av å reise. Den ufattelig uforståelige følelsen jeg får når jeg er på reise. Jeg kjenner den ikke ordentlig igjen før jeg er hjemme igjen. For da er den plutselig borte. Det blir som om jeg først da forstår at jeg mangler noe. Jeg vil kalle det for "reiserommet". For når jeg er hjemme, så er det et slags rom i meg som ikke er fylt. Likevel er jeg fortsatt hjemme nå. Det kommer jeg til å være en stund. Jeg valgte et 6-årig studie, med visshet om at det er lenge til jeg får reist. Men det gjør ikke følelsen mindre. Menneskene her derimot, de hjelper. Det samme gjør snøen. Jeg liker snø. I dag gikk vi på ski. Det gikk ikke så fort, men det var en deilig følelse. Å skli av sted på to planker. Det er egentlig en ganske merkelig opfinnelse. Det er ikke akkurat to planker lenger, men ikke så veldig langt unna. To moderne planker. Og to slags pinner i hendene, selvsagt. Med musikk i ørene, ski på beina og venner ved sidene, er det ikke så værst å være i Norge heller. Også lagde jeg snølykt foran huset. I morgen vil jeg lage meg en mann. En mann av snø. Det er deilig å ha lang juleferie.

Jul i både pose og sekk

Jeg ventet hele jula. Ventet på den ene spesielle følelsen. Den jeg kjente fra jeg var liten. Følelsen av jul. Den gode julefølelsen jeg ventet at bare skulle plutselig være der, helst fra første advent, for så å overvelde meg med sin glede og godhet! Men den kom ikke. Jeg så det snø. Ekte julesnø til og med. Store vakre flak. Men det hjalp ikke. Jeg bakte pepperkaker. Og kromkaker. Men det hjalp ikke. Jeg hørte på julesanger, lagde marsipan, kjøpte julegaver, pakket dem inn og så på julefilmer. Men julefølelsen kom ikke. Det var da jeg ga opp. Tenkte at julefølelsen bare var for barn. Jeg var 20 nå. Voksen. Men det var da den kom. Ikke plutselig, men sakte og smygende. Den var ikke overveldende, bare god. Det er visst sånn den skal være. For det er sånn jula er for meg.

Jeg tenkte en gang rett før jul. Det er ikke alltid det skjer. At jeg tenker, altså. Men før jul en gang skjedde det. Jeg tenkte på julegaver. Ikke til meg, ikke til andre, men generelt. Jeg var nemlig med på å kjøpe mine egne julegaver. Det føltes litt rart. Jeg kjøpte ting til meg selv, med andres penger. Det var ikke helt som det skulle. Ikke helt riktig, på en måte. Og det værste med det; da jeg åpnet pakkene på julaften, var jeg usikker på én gave. Det var den jeg hadde kjøpt selv. Jeg skal ikke komme med noen dype ord om materialistisk samfunn og lignende, men det hadde jo vært litt rart om julenissen hadde jobbet på samme måte?

Juleferien er for kort. Man rekker ikke alt man har tenkt. Særlig hvis man har tenkt veldig mye. Og med ett var romjula over. Nyttårsaften nærmet seg. Folkehøgskolefolka nærmet seg. Jeg gledet meg. For det kunne ikke være noe bedre måte å feire nyttårsaften på, enn sammen med dem. Med kalkun, waldorfsalat, karamell- og sjokoladepudding, var middagen sikret. Med gode venner rundt bordet, var selskapet sikret. Med stjerneskudd i skapet, var feiringa sikret. Planen var ås sentrum klokka 12.
Den som sier en ikke kan få både pose og sekk, kan nok ta ganske så feil innimellom. Jeg fikk folkehøgskolefolk og Åsfolk attpå. Det er slik jeg vil tilbringe mitt neste år. Om året blir som nyttårsaften blir det et godt år. Godt nytt år. Godt 2011.

Et lite utvalg av mennesker, mens vi venter på maten

God jul og Godt nytt år