Den flinke tida..

Det er et nytt år og nye nyttårsforsetter, og da er det viktig å legge vekt på hva en selv synes er viktig. For man skal jo finne den måten en selv nyter livet mest på, og ikke den måten alle andre forventer at du skal leve. Derfor er det også nyttig med nyttårsforsetter som passer på at akkurat du forbedrer det som er viktig for deg. For mange er mer trening et fint nyttårsforsett. Helst skal man jo trene minst 5 ganger i uka. I tillegg skal man jo selvsagt fortsette å bare få A'er, uten å la det gå utover jobben ved siden av studiene som også viktig slik at du får penger så du kan reise på backpacking i de feriene du har - for det er viktig med kulturell forståelse og det får du nemlig kun ved å reise til de mest eksotiske stedene, for det er nemlig bare der du kan finne fattigdom, for det har vi nemlig ikke i Europa (Albania er ikke eksotisk nok til å telles med her). Helst skal du dra på backpacking til Kambodia, Laos og Vietnam før du tar deg en litt avslappende ferie i Australia. Her er det veldig viktig at du har lyst til å hoppe i fallskjerm og strikk, lærer å surfe, vindsurfe, kite, mountainbike, fjellklatre og bade med livsfarlige haier. Det er viktig å kjenne at du lever så det er godt det er dette alle har lyst til. Og har du høydeskrekk så er det bare enda viktigere for deg å gjøre ting med høyder, for da har du jo vært ekstra flink!
Dessuten må du passe på å bruke ordentlig mye tid på å engasjere deg politisk, kulturelt, samfunnsmessig og i skolesammenheng. Kan hende du har engasjert deg litt lite i naturvern det siste året, så det skal nå rettes opp med et nytt nyttårsforsett. Dessuten må du ikke glemme å stille opp med hjemmebakt kake i alle mulige sammenhenger, og gjerne et sunt alternativ, for det er veldig viktig å være opptatt av å være sunn og spise sunn mat. Samtidig som du skal være opptatt av det sunne kostholdet må man ikke glemme å spise all den usunne maten du vil, for man skal jo ikke tenke på hvordan man ser ut, man skal bare likevel se ut som en supermodell. Men det er jo ikke noe problem når man trener så mye som man skal! Og helst skal man klage litt etter jula at man har lagt på seg en halv kilo rundt magen etter alle de kiloene med sjokolade, julekaker og julemat man spiste i jula. Husk likevel at det er veldig viktig å ikke klage for mye, for du skal jo ikke være opptatt av hvordan du ser ut, det er kun fordi buksene ikke passer lenger du bryr deg. Dessuten kan det jo hende den litt større eller mindre venninna blir såra om du snakker om vekt, og det er viktig å ta vare på venner! I tillegg til kjæreste, foreldre, søsken, besteforeldre, de gamle som bor aleine, ungene til naboen og hunden som bor i gata. De trenger også litt oppmerksomhet. Når du er ferdig med dette er det tid for å slappe av foran data'n og oppdatere seg på facebook. En ny status og et bilde som viser hvor flink du har vært skal publiseres. Gjerne skal instagram, twitter, pinterest, blogg og mail også oppdateres slik at alle kan gi deg "likes" og "comments" slik at du kan få se om du har vært flink nok i dag. Og så før du går til sengs for å sove dine gode velberegnede 9 timer må man sette av litt tid til å se en av de største filmene i historien før man leser Shakespares samlede verker og går til sengs klokken 11. Etter de gode 9 timene i søvnens verden skal man stå opp på slaget 6, for da er det tid for å lage kaffe til kjæresten og jogge før skolen starter klokken 8. Og man er vel alltids presis? Neppe. Det er mer korrekt å komme fem minutter for sent. For man er vel ikke strebersk heller? Godt flinkt nytt år.

Det lille stikket av savn

Tiden går så fort, og det er lett å glemme at dette bare er en reise. Når jeg er her føles det så naturlig. Ting går sin vante gang, og skolen tar mer og mer tid. Likevel er det ofte jeg tenker på alle hjemme. I begynnelsen følte jeg det som et nederlag, og undret på om jeg ikke hadde det så bra her som jeg trodde. Jeg prøvde å skyve savnet av venner og familie bort, for jeg av alle mennesker skulle jo elske å reise og oppleve nye ting. Men så begynte jeg å tenke. Ja, faktisk tenke. Det var faktisk en Glee-episode hvor en Irsk utvekslingsstudent sang en sang om at han savnet "home" som fikk meg til å tenke. Jeg forstod at det ikke var det det handlet om. Det handlet ikke om at jeg ikke hadde det bra her, at dette ikke var som jeg tenkte, eller at jeg er en annen enn jeg trodde. Det det virkelig betyr for meg er at jeg er så heldig å ha mennesker som betyr så mye for meg at til tross for at jeg har det fantastisk i et annet land og virkelig lever det livet jeg drømte om, jeg likevel klarer å savne dem. Det var godt å forstå. Jeg lurer på om andre som har vært på utveksling eller på utenlandsreiser har vært gjennom den samme tankerekka, for det er jo slikt man aldri hører noe om. Men det er fint å savne hjemme litt. Det viser jo bare at jeg har folk som betyr noe for meg hjemme.

(Dato: November en gang...)

Biblioteksmysteriet

Det satt en fyr overfor meg. Han var akkurat som alle andre fyrer fra Belfast, eller så i hvert fall ut som en av alle andre. Han hadde mac, akkurat som meg. Det er fint. Jeg kjente at jeg synes han var trivelig, bare på grunn av det. Og at han spiste druer. I tillegg til klementiner og brød, selv om det ikke er lov til å spise på biblioteket. Så alt i alt virket han som en trivelig fyr, selv om jeg ikke snakket med han. Han gikk en del frem og tilbake, og lot mac'en sin stå igjen alene, bare med meg som dens beskytter. Jeg tok det som en tillitserklæring. Jeg virker nok som en tillitsverdig person. En som ville vokte mac'en hans med liv og død. Vi mac-eiere skjønner hverandre sånn, tenkte jeg. Vi har jo noe til felles. Jeg og han. Han og jeg. Jeg følte etter hvert at vi begynte å kjenne hverandre godt her vi satt overfor hverandre og leste til eksamen begge to. Med hver vår kaffekopp og hver våre notater, han med druer og jeg med maltesers.

Omtrent slik så druene hans ut. Bare at hans lå i en plastkurv.

Mysteriet startet da han plutselig ikke kom tilbake fra en av vandringene sine. Det tok ca en halvtime før jeg begynte å lure. Jeg satt jo alene jeg også og han kunne jo ikke forvente at jeg skulle passe på macen hans så lenge uten å kunne gå på do om jeg måtte. En periode vurderte jeg om jeg skulle stjele mac'en hans ettersom han ikke fortjente å ha en så fin og ny mac når han bare forlater den sånn. Jeg så den var ny på den ripefrie overflaten, reine skjermen og den nye typen av lader. Selv laderen så helt ubrukt ut. Jeg tenkte på hvor enkelt det ville vært for meg å gå over til den andre siden av bordet, putte mac'en hans i sekken og tusle ut av biblioteket. Jeg ville hatt en helt ny mac! Jeg vurderte å slutte på studiet og bli tyv i stedet. Men så gikk det opp for meg at jeg ikke hadde lyst på noe ny mac. Jeg hadde bare lyst på druer. Og du kan ikke stjele druer. Tenk på den skuffelsen han hadde fått når han hadde kommet tilbake og noen hadde spist opp alle druene hans. Så jeg lot det være. Prøvde å konsentrere meg om eksamenslesinga mi igjen.
Det hadde gått en time og han var fortsatt ikke å se, og jeg tenkte at han kunne være en hemmelig terrorist eller noe som hadde gjemt sprengstoff inne i macen. Han leste om bygninger og feil ved bygninger, så jeg tenkte det var hans hemmelige plan å sprenge ned hele biblioteket! Men da ville han vel ikke latt druene og alle eksamensnotatene stå igjen ved siden av macen? Dessuten ville en jo aldri ødelegge en helt ny mac bare for å sprenge et bibliotek. Jeg jobbet med å legge de paranoide tankene bort. Han var jo tross alt både en tedrikker og drueelsker.

Her satt han. Nå er han borte. Du kan til og med se druene hans helt til venstre i bildet.

Nok en halvtime passerte og han var fortsatt ikke kommet tilbake. Det var nå det virkelig begynte å bli et mysterium. Hvem forlater en helt ny mac så lenge uten å ha noen til å passe på den? Med ett begynte jeg å underes på om noe kunne ha skjedd ham. Hva om han gikk ut for å kjøpe en ny kopp med te og ble overfalt av ranere som ville kidnappe han for å få tak i de hemmelige dokumentene han hadde på mac'en, og det var derfor han lot den være igjen hver gang han gikk ut av biblioteket fordi han var redd for å bli overfalt! Eller om han hadde blitt forgiftet av en av klementinene, eller besvimt på doen eller blitt sendt til sykehuset med sprukket blindtarm! (Takk til Sigrid K for hjelp til flere muligheter for hvor han var blitt av. Det er innimellom vanskelig å finne nok muligheter for hvor en mac-eier plutselig kan ha tatt veien sånn uten videre.) Jeg begynte å virkelig føle på ansvaret for mac'en og eksamensnotatene til denne stakkars gutten som enten var overfalt, kidnappet, besvimt eller på sykehuset med sprukket blindtarm. Jeg bestemte meg for ikke å forlate plassen min før han var tilbake. Dette var mitt ansvar.
Over to timer var gått og jeg var nær ved å ringe sykebil, ambulanse og politi. Det var da han kom tilbake. Slentrende. Tuslende. Gående som om ingen ting hadde hendt. Med en ny tekopp og en kit-kat sjokolade. Jeg var nær ved å spørre om hvor i huleste han hadde gjort av seg i disse to timene, og hvor langt han hadde gått for å få tak i den sjokoladen, men jeg fant ut jeg ikke ville ødelegge den gode stillheten vi hadde sammen, så jeg lot han sette seg rolig ned for å lese igjen. Han var hvert fall i live.
Men nå gikk han. Igjen. Jeg gir han opp. Føler at dette venneforholdet aldri ville fungert uansett. Jaja. Det var hyggelig så lenge det varte.