Alt må gjøres

Avreisen nærmer seg. Det er tre uker minus to dager til jeg drar, og lista over viktige gjøremål før jeg drar føles bare lengre og lengre jo nærmere 10. september vi kommer. Til tross for at jeg har sjekket tennene mine og kjøpt meg en liten koffert i dag, to viktige ting om man skal bort et halvt år, er lista fortsatt lang.

Dessuten orker jeg aldri å være for fonuftig på en og samme dag. Men nå skal kofferten faktisk begynne å pakkes i. Alt vintertøyet jeg la frem for noen uker siden skal nå få et annet tilholdssted, om enn litt trangere. På lista over ting som skal være i orden før jeg drar nedover har jeg tre hovedpunkter som for øyeblikket er halvveis kritisk. Jeg har ikke fått noe sted å bo. Det var forventet å være i orden til nå, men av en eller annen grunn har jeg ikke fått vite noe om studentboligene over hodet. Et mysterium jeg ønsker å komme til bunns i. Snarest. En annen ting er et formelt bevis fra universitetet som jeg trenger for å søke om lån. Jeg har nemlig ikke råd til å betale hele dette semesteret ut fra egen lomme. Så rik er jeg altså ikke. Begge disse tingene regner jeg med at går seg til uten særlige problemer, men stresse meg gjør de nå likevel. Det siste punktet på den korte, kritiske lista er min egen mentale forberedelse. Jeg føler meg over hodet ikke klar til å dra, til tross for at hver celle i hele den biologiske massen som utgjør kroppen min verker etter å komme meg av gårde. Reiserommet mitt har fylt seg opp med håp og lengsler igjen, og jeg må jobbe for å holde det under kontroll. I hvert fall to uker og fem dager til. Jeg gleder meg til å komme meg bort. Bort til noe stort og ukjent. Et sted hvor ingen kjenner meg, hvor jeg kan være akkurat så snill eller slem jeg ønsker, hvor jeg kan utfordre språket mitt, hvor jeg kan bli kjent med masse nye mennesker og utfordre meg selv på så mange områder. Om alle de administrative tingene kunne ha ordnet seg selv, hadde jeg kanskje kunnet fokusere mer på alle de forskjellige kafeene som finnes i Belfast, eller velkomstuka, eller de spennende fagene jeg kommer til å ha. Men snart, snart vil alt gå over, enten jeg vil eller ikke. For om bare 19 dager ankommer jeg den internationale flyplassen i Belfast. Og da blir jeg kastet ut i det, enten jeg er forberedt eller ikke.

Reiserommet er som et sort hull. Det sluker alt om du ikke er på vakt.

Så lenge igjen

Det er enda så lenge igjen, men jeg har skrevet ferdig en pakkeliste. Den ligger i veska mi og er med meg over alt. Det er enda litt for tidlig. Sånn egentlig. Jeg tenkte å begynne å pakke i morgen. Pakke ting jeg ikke trenger her hjemme. Vintertøy, sko, et ekstra håndkle og en sekk. Du vet slike småting som jeg må huske, men som er så fort å glemme i innspurten. Det er lurt å starte tidlig. Det er så mye som må huskes. Så mye som må gjøres. Det føles derimot ikke helt ekte enda. Belfast. Om bare litt over en måned setter jeg føttene mine for første gang i Nord-Irlands hovedstad. Det føles godt, så jeg tror jeg må glede meg. En ting er hvert fall sikkert; trangen til å komme seg unna og reise er borte. Jeg tror jeg har slått meg til ro om at den tida nærmer seg nå. Min tid. Belfast.

 

Jeg ser på pappeskene med bøker, filmer, CD'er, krimskrams og sko, og søppelsekkene med klær, sengetøy og håndduker. De er enda ikke pakket ut fra da jeg kom hjem fra Oslo. Jeg har ikke flyttet helt inn her hjemme. Jeg skal jo ikke bli her. Dette skal pakkes om. Mye må jeg la bli igjen. Det føles rart å skulle forlate alle koppene og bøkene mine her hjemme. Rart å ikke bare kunne pakke det med seg. To kofferter høres så alt for lite ut. Hvordan skal jeg få plass til hele livet mitt i de to små oppbevaringsveskene? Det ser ut til at det mye jeg må legge igjen. Legge igjen en del av mitt tidligere liv. Men samtidig skape et nytt og spennende liv i et annet land, som ingen her hjemme kommer til å ta del i annet enn en liten smakebit når de kommer på besøk. Om de kommer på besøk. Jeg kommer til å oppleve ting jeg ikke klarer å forklare, for det er følelsen av hendelsen det handler om. Og jeg kommer til å møte nye mennesker som kommer til å prege meg, slik at jeg på en eller annen måte ikke er helt lik som jeg var før jeg dro. Og denne forandringen skal jeg gjøre alene. Ikke helt alene, men uten noen av de menneskene jeg kjenner i dag. Det er en merkelig tanke. Et halvt år uten disse fantastiske menneskene. Et halvt år uten den trygge vennen som alltid var hjemme når jeg trengte det. Et halvt år uten menneskene som gjorde studiet morsommere og mer levende. Et helt halvt år, uten alt jeg er vant med her hjemme. Og jeg gleder meg. Det er rart med det. Belfast.