Den siste dagen

Jeg ser dagen nærme seg. Slutten av min tenåringstid. Føler de voksenes voksenkrav vokser på meg. Det er bare én dag igjen. I dag er jeg tenåring. I morgen er jeg ikke. Hvordan skal jeg tilbringe min siste uansvarlige ungdomstid? 

Fredagen gikk. Med lunsj og utslitt hodepine. Ikke noe julebord for meg, men bøker og Beatles reddet dagen. En rolig kveld.

Lørdagen kom. Og toget til Oslo gikk. Med meg på. Jeg skulle treffe Ida i Oslo. Kjenne jeg fortsatt levde litt. At jeg fortsatt kunne være barn. At jeg fortsatt kunne gjøre ting uten å bry meg om hvordan andre mennesker rundt meg så på meg. Det kunne vi. Vi fikk autografen til Snåsamannen og gratis godteri fra Lakrisgutta. To ganger til og med. Også gikk vi på julemarked ved Akerbrygge. Der traff vi Nissen. Men jeg var visst for stor til å sitte på fanget hans. Jeg håper ikke det betyr at jeg er for stor til å få gaver på julaften. Jeg er jo fortsatt mamma og pappas barn. Selv om jeg blir 20 i morgen, altså. Og Katja får jo fortsatt gaver, så da tror jeg det går bra. Vi kjøpte kandiserte epler også. På en bod på julemarkedet. Det var godt. Og klissete. Så satt vi oss inn på Jafs og spiste pommes frittes og jeg leste julebrevet fra Ida. Det likte jeg. Ida er søt. Selv om jeg klarte å knuse koppen hun skulle til å gi meg. Det var ikke så lurt. Tror jeg må lære meg å kontrollere armene og beina mine innimellom. Det skal visst ikke være så lett alltid.

Nina hadde bursdag i går også. Hun ble 20. Hun er to dager eldre enn meg. Jeg gleder meg til hun blir 40. Da er jeg fortsatt i 30-åra. Det blir min tur til å le. Men nå er hun eldre enn meg. Helt til i morgen. Men siden hun hadde bursdag i går, så ville vi feire henne litt. Vi er jo glad i henne. Det tror jeg hun vet. Det bør hun hvert fall. Jeg og Anine tok med oss kjøpepizza og vin og loka oss ned til Pentagon. Det er jo der Nina bor. Andreas var der også selvsagt. Han bor jo også der. Vi spiste Pizza, drakk vin, prata, spiste godteri, spiste sjokolademousse og så til slutt på film. Jeg likte den kvelden. Jeg liker de folka. Selv om Nina er to dager eldre enn meg. Jeg var den eneste tenåringen der. 

I dag er det søndag. Min siste tenåringsdag. Jeg er nesten litt redd. Synes det er litt skummelt å bli eldre. For med alderen følger ansvar. Og med ansvar følger forpliktelser. Veit ikke helt om jeg liker det. Jeg savner barnehagen. Men jeg gleder meg også. Jeg kom på den gode ideen om at hvis jeg er flink og ansvarsfull i dag, som tenåring, så trenger ikke overgangen til å bli så stor når jeg blir 20. Selv om jeg kanskje blir større enn Katja da. Det har jeg hvert fall alltid trodd at jeg kom til å bli. Men det får vi se i morgen. Men jeg ville være flink i dag. Så jeg har lest over Anine sin stil, hengt opp gardiner og skal nå rydde og vaske rommet mitt. Om jeg er ansvarlig i dag, kanskje det betyr at det ikke er så stor forskjell på i dag og i morgen? Kanskje det egentlig ikke er så mye skumlere å bli et år eldre? Kanskje det faktisk er litt gøy? Tida går så fort. Men jeg gleder meg litt til i morgen. Da blir jeg stor jente. En ung dame. Det hørtes ikke så værst ut egentlig? Eller hva?

Lykkelige Barn, med Kandiserte Epler

Snåsamannens Autograf

Gratulerer med dagen i går, Nina <3

I morgen er det min tur....

Skjønn, skjønnere, Ida...?

Litt stressa setter jeg meg i bilen. Anine skal kjøre meg til stasjonen, for jeg er allerede seint ute. Som vanlig. Men med bil har jeg tid. Takket være Anine. Hun skal bare sjekke posten først, sier hun. Hun er straks tilbake, med et lite smil sier hun: "Du har fått post, Tonje". Litt forvirra tar jeg imot det som ser ut som en liten pakke. I glede og forvirring begynner jeg å dra av tapen. Den sitter fast, så jeg begynner å rive opp papiret i stede. Alt for mye papir. Jeg blir så nysgjerrig. Snurrer og snurrer. Og plutselig ser jeg hva det er. Noe firkanta og flatt detter i fanget mitt. Ida? Meg? Oss? På fine, fine bildet! I en enda finere ramme! Og et brev og en konvolutt! Anine lo litt da jeg hoppa i bilsetet. Men er det min feil at jeg blir litt glad for en gave som jeg har fått av en jeg savner? Jeg skal sette opp bildet på rommet mitt. Jeg gleder meg.

Jeg savner Ida, jeg. Hun lar meg være meg. Og sier det rett ut om jeg er teit. Men det synes hun visst nesten aldri. Bare når jeg blir sur fordi jeg ikke får det som jeg vil. Da krangler vi. Men jeg krangler med Ida når jeg er irritert på andre. For Ida er god å krangle med. Ikke fordi jeg er sur på henne. Og hun vet jeg ikke mener det. Og så blir vi enda bedre venner etterpå. Det er sånn det skal være. For hun veit at jeg ikke er sur på henne egentlig. Jeg er glad i Ida. Derfor jeg savner henne. Jeg savner en som liker å gjøre rare ting med meg. Og gjerne en som kommer på de rare tingene å gjøre også. Som jeg føler jeg kan være så rar jeg vil med og som ikke bare synes det er gøy at jeg er sånn, men som er rar med meg også! Eller kanskje det er jeg som er rar med henne? Hun finner på så mange morsomme ting. Som å klatre over dører, lager skjørt av BB-boxere, eller som jeg kan synge høyt på "1000 søte damer" med. Hun fant på "kaste-ting-på-Tonje-leker", som inkluderer appelsinskall og puter, og lager filmer om de rareste ting. Mange ligger på youtube. De er morsomme. Savner å stå på snowboard med deg også. Men både vinter og sommer er du morsom å være med. Har ikke hatt det så gøy med noen før. Særlig i Afrika. Er det noen jeg virkelig vil reise med, så er det Ida. Hun er med på å gjøre merkelige ting. Bli kjent med lokalbefolkningen, kjøpe sokker i lokale gater, dra på dyphavsfiske og se på fotballkamp med bygdas innbyggere. Samtidig som du passer på meg, og jeg på deg. Jeg misunner Sigridene for å få reise med henne. Men jeg vedder for at dere kommer å få det fantastisk bra. Men jeg kommer til å savne dere. Jeg savner dere jo allerede nå. Ida, vi må sees snart igjen. Takk for en fantastisk gave, fine brev og for at du rett og slett er deg <3

Ida-ting <3

         Beste gaven <3 Glad i deg, Ida