Et omvendt fengsel eller en studentby. Det er slik mange snakker om Queen's Elms Village, den lille byen av studentboliger som jeg for tiden bor i. Grunnen til betegnelsen "omvendt fengsel" er blant annet den strenge sikkerheten her. Det er vanskeligere å komme inn enn ut. Vi har for det første tre låser for å komme inn på rommet; først en i ytterdøra, deretter en til etasjenen du bor i og til slutt til rommet ditt. Greit nok. Men etter klokken 11 på kvelden har ingen som ikke både har studentkort og nøkkelkort med seg mulighet for å komme inn på området. Da snakker vi ikke 50m utenfor husene, men gjerne en 4-5min i gåavstand. For de fleste av førsteårsstudentene er dette greit, ettersom de fleste av førsteårsstudentene faktisk bor akkurat her, men ettersom en del av de internationale studentene også bor privat, blir det vanskeligere. Vi blir jo gjerne også kjent med 2. og 3. årsstudenter fra fagene våres som heller ikke får slippe inn. Ikke det at jeg enda har hatt et supersterkt behov for å bringe noen som ikke bor i Elms hjem etter klokken 11, men det er følelsen av at du egentlig ikke har flyttet hjemmefra som irriterer en del av (de internationale) studentene. I tillegg er rommene bygget opp av hvite murklosser, og gardinene ensfargede og blå. Det innbyr ikke til en hjemmekoselig følelse, så hver enkelt må gjøre det beste ut av sitt eget rom.
 |
| Et typisk rom her i Oak - min del av Elms Village |
Da jeg først flyttet inn på rommet mitt, var jeg den eneste i hele min etasje. En uke senere dukket én etter én 11 nye studenter opp. 10 av dem "freshers". Jeg forstod raskt at jeg uten tvil var den eldste her. Etter å ha pratet litt med en del av dem, og ingen av dem hadde bodd hjemmefra før, og at mange av dem hadde planer om å reise hjem hver eneste helg for å vaske klær og besøke foreldrene sine, ble jeg svært skeptisk til denne bunsjen av smårollinger jeg skulle bo med de neste fem månedene. Den første tiden hang jeg stort sett sammen med de internasjonale studentene og var sjeldent hjemme. Men så en "tidlig" morgen ved frokostbordet kom jeg i prat med ei jente fra England som skulle starte på medisin, og hun forklarte at hun bare var ett år yngre enn meg, og knapt nok det. 91-ere er sjelden et helt år yngre enn meg. Hun er blitt "mammaen" her, og jeg er visst blitt "bestemor". Etter å ha prata litt med henne måtte jeg til slutt innrømme for meg selv at jeg kanskje hadde slått meg litt for fort til ro med at disse "barna" var alt for unge til at jeg ville henge med dem. Jeg er jo ikke så gammel jeg heller. Jeg begynte å erge meg over mitt eget valg og min egen trangsynthet. I utgangspunktet dro jeg jo til Belfast for å bli kjent med lokale studenter, ikke svensker eller dansker (selv om de selvsagt også er veldig koselige), så jeg måtte gi mine "flat mates" en sjanse. Gradvis begynte jeg å oppholde meg mer i stua, og så seint som i går kveld ble jeg med et par av de jeg bor med og noen fra naboetasjen ut for å drikke en øl og høre på live-musikk. Vi endte i feil etasje av puben og midt oppi et gratis salsakurs som alle kastet seg mer eller mindre frivillig med på. Det var en super kveld. Mye av min aversjon mot å henge med dem tror jeg også er min egen feighet. De snakker jo diverse aksenter av engelsk, og de snakker fort. Veldig fort. Mye fortere enn de internasjonale studentene. Men etter å ha begynt å slappe litt av og ikke stresse så mye med å prøve å fortstå, skjønte jeg plutselig at jeg ikke hadde så store problemer med å forstå dem som jeg først hadde trodd. De er veldig vennlige, veldig inkluderende, og ikke så små som jeg først oppfattet dem som. Så til tross for at halvparten av mine "flat-mates" drar hjem i helgene, og at rommet ikke er det mest luksuriøse, gjør faktisk menneskene, det sosiale opplegget rundt her og "treehouse", samlingshuset med pub og butikk, dette mer til en studentby enn et omvendt fengsel. Jeg trengte bare litt tid på å venne meg til det.
 |
| Min lille del av den store studentbyen! Det viser at det også kan være sol i Belfast. |
