Det er mange rare ting i verden. Hjernen vår er en av dem. Jeg lærer jo litt om den nå, men har ikke tenkt til å snakke om det nå. Jeg har til og med scanna hjernen min, jeg. Det var gøy. Jeg var med i et eksperiment og tjente penger på det. Også fikk jeg pizza og varme rundstykker. Det eksperimentet likte jeg. Det er ikke så mange av sånne. Men det var ikke det jeg skulle snakke om. For det var ikke det som var rart. Det som er rart i dag, er tankene mine. Noen ville kanksje sagt at det ikke er så rart at det var det som var rart, men det er helt urelevant i denne sammenhengen om det er rart at det er rart eller helt normalt. For jeg har reisefeber igjen. Nemlig. Selv om det er egentlig ikke er så rart. Men jeg skal snart reise og har fortsatt reisefeber. Det er litt rart. Jeg skal til Dublin neste uke og interrail til sommeren. Likevel holder det ikke. Ikke i tankene mine. Jeg har fortsatt feber nå. Jeg lurer på om det er tanken på å reise jeg elsker mer enn det å faktisk reise. Elske drømmen om å sveve bort. Drømmen om alle de ukjente stedene jeg kanksje aldri får sett. Misunnelsen av folk som får det. Kan det være den jeg elsker? At jeg nyter å kjenne det krible i fingertuppene. At jeg dyrker følelsen av lengsel. At jeg rett og slett elsker suget i magen. At det er derfor jeg oppsøker roten til min misunnelse. Kan det være det? Er det derfor jeg graver dypere og dypere? Jeg tror ikke det. Jeg tror jeg ønsker å finne et tre voksende over jorda et sted. Å se at det gror og strekker seg. Et tre jeg kan klatre i. At jeg hele tiden kan ønske å klatre høyere opp. At jeg ville komme nærmere min egen lille himmel. Men det er jo et kjent ordtak som sier at man ikke vet hva man har før man har mistet det. Kanskje det er sant.
Men ville selve reisen hatt en effekt på meg da? For det tror jeg den har. Jeg bare forstår ikke. Skjønner ikke at det snart er min tur. Drømmene blir enda mer uvirkelig når de faktisk blir virkelig. Og jo nærmere det kommer, jo fjernere virker det. Og jeg tror jeg elsker det uoppnåelige. Det jeg vet jeg ikke kan få akkurat nå. Kanskje i morgen, men ikke i dag. Jeg vet ikke om det er noe positivt eller negativt. For jeg elsker drømmene. Jeg nyter det. Men klarer jeg da å slå meg til ro med noe når jeg først får det? Blir livet mitt litt som en evig jakt på gulrota i enden av pinnen? Jeg kunne egentlig bare spist salat fra grønnsaksåkern. Den er jo der. Men det vil jeg ikke. Jeg vil heller ha gulrota. Den er så fristende der den henger. Henger og dingler over hodet mitt. Beveger seg med meg. Alltid så vidt ute av rekkevidde. Men hva skjer om jeg får tak i gulrota? Blir ikke det da en svært kortvarig glede? For gleden varer jo bare til jeg har spist den opp. Og da vil jeg jo lete etter en ny. Men er ikke noe av gleden å kunne nettopp glede seg over denne utfordringa? At jeg faktisk liker å jakte på gulrota, nettopp fordi den da smaker enda bedre når jeg faktisk får tak i den? Jeg tror det er det. Så neste uke skal jeg klatre opp i treet og hente ned den irske gulrota. Jeg gleder meg, jeg. Jeg tror jeg liker irske gulrøter.
 |
| Er det slik livet har skapt meg? |
