Biblioteksmysteriet

Det satt en fyr overfor meg. Han var akkurat som alle andre fyrer fra Belfast, eller så i hvert fall ut som en av alle andre. Han hadde mac, akkurat som meg. Det er fint. Jeg kjente at jeg synes han var trivelig, bare på grunn av det. Og at han spiste druer. I tillegg til klementiner og brød, selv om det ikke er lov til å spise på biblioteket. Så alt i alt virket han som en trivelig fyr, selv om jeg ikke snakket med han. Han gikk en del frem og tilbake, og lot mac'en sin stå igjen alene, bare med meg som dens beskytter. Jeg tok det som en tillitserklæring. Jeg virker nok som en tillitsverdig person. En som ville vokte mac'en hans med liv og død. Vi mac-eiere skjønner hverandre sånn, tenkte jeg. Vi har jo noe til felles. Jeg og han. Han og jeg. Jeg følte etter hvert at vi begynte å kjenne hverandre godt her vi satt overfor hverandre og leste til eksamen begge to. Med hver vår kaffekopp og hver våre notater, han med druer og jeg med maltesers.

Omtrent slik så druene hans ut. Bare at hans lå i en plastkurv.

Mysteriet startet da han plutselig ikke kom tilbake fra en av vandringene sine. Det tok ca en halvtime før jeg begynte å lure. Jeg satt jo alene jeg også og han kunne jo ikke forvente at jeg skulle passe på macen hans så lenge uten å kunne gå på do om jeg måtte. En periode vurderte jeg om jeg skulle stjele mac'en hans ettersom han ikke fortjente å ha en så fin og ny mac når han bare forlater den sånn. Jeg så den var ny på den ripefrie overflaten, reine skjermen og den nye typen av lader. Selv laderen så helt ubrukt ut. Jeg tenkte på hvor enkelt det ville vært for meg å gå over til den andre siden av bordet, putte mac'en hans i sekken og tusle ut av biblioteket. Jeg ville hatt en helt ny mac! Jeg vurderte å slutte på studiet og bli tyv i stedet. Men så gikk det opp for meg at jeg ikke hadde lyst på noe ny mac. Jeg hadde bare lyst på druer. Og du kan ikke stjele druer. Tenk på den skuffelsen han hadde fått når han hadde kommet tilbake og noen hadde spist opp alle druene hans. Så jeg lot det være. Prøvde å konsentrere meg om eksamenslesinga mi igjen.
Det hadde gått en time og han var fortsatt ikke å se, og jeg tenkte at han kunne være en hemmelig terrorist eller noe som hadde gjemt sprengstoff inne i macen. Han leste om bygninger og feil ved bygninger, så jeg tenkte det var hans hemmelige plan å sprenge ned hele biblioteket! Men da ville han vel ikke latt druene og alle eksamensnotatene stå igjen ved siden av macen? Dessuten ville en jo aldri ødelegge en helt ny mac bare for å sprenge et bibliotek. Jeg jobbet med å legge de paranoide tankene bort. Han var jo tross alt både en tedrikker og drueelsker.

Her satt han. Nå er han borte. Du kan til og med se druene hans helt til venstre i bildet.

Nok en halvtime passerte og han var fortsatt ikke kommet tilbake. Det var nå det virkelig begynte å bli et mysterium. Hvem forlater en helt ny mac så lenge uten å ha noen til å passe på den? Med ett begynte jeg å underes på om noe kunne ha skjedd ham. Hva om han gikk ut for å kjøpe en ny kopp med te og ble overfalt av ranere som ville kidnappe han for å få tak i de hemmelige dokumentene han hadde på mac'en, og det var derfor han lot den være igjen hver gang han gikk ut av biblioteket fordi han var redd for å bli overfalt! Eller om han hadde blitt forgiftet av en av klementinene, eller besvimt på doen eller blitt sendt til sykehuset med sprukket blindtarm! (Takk til Sigrid K for hjelp til flere muligheter for hvor han var blitt av. Det er innimellom vanskelig å finne nok muligheter for hvor en mac-eier plutselig kan ha tatt veien sånn uten videre.) Jeg begynte å virkelig føle på ansvaret for mac'en og eksamensnotatene til denne stakkars gutten som enten var overfalt, kidnappet, besvimt eller på sykehuset med sprukket blindtarm. Jeg bestemte meg for ikke å forlate plassen min før han var tilbake. Dette var mitt ansvar.
Over to timer var gått og jeg var nær ved å ringe sykebil, ambulanse og politi. Det var da han kom tilbake. Slentrende. Tuslende. Gående som om ingen ting hadde hendt. Med en ny tekopp og en kit-kat sjokolade. Jeg var nær ved å spørre om hvor i huleste han hadde gjort av seg i disse to timene, og hvor langt han hadde gått for å få tak i den sjokoladen, men jeg fant ut jeg ikke ville ødelegge den gode stillheten vi hadde sammen, så jeg lot han sette seg rolig ned for å lese igjen. Han var hvert fall i live.
Men nå gikk han. Igjen. Jeg gir han opp. Føler at dette venneforholdet aldri ville fungert uansett. Jaja. Det var hyggelig så lenge det varte.