Det var en gang...

Det er ikke mye store ting som skjer rundt meg her i Nord-Irland, bortsett fra mange nye mennesker, mange nye venner og veldig mange innntrykk. Dagen i dag har vært en lang dag, med nok et infomøte, lunsj, campus tour, kaffe, og kveldens høydepunkt; ceili-night. Etter å ha fått servert gratis mat (tredje gangen denne uka! Er det rart jeg trives?) var det et minikurs i Ceili, irsk folkedans. Etter én dans var jeg frelst. "My german" (en tysker, en av de veldig mange som er her (!), og som jeg stort sett henger rundt med) og jeg bestemte oss raskt for å melde oss på et kurs som går hver mandag kveld. En smakebit og et youtubekurs for min kommende hobby finnes her: http://www.youtube.com/watch?v=n9A7uEOxWyU . Så om et halvt år kommer jeg forhåpentligvis dansende hjem og sier "Ceili? It's a crack!"
I går var vi på pub crawl og fikk se alle de typisk tradisjonelle, irske pubene. Det var langt å gå, men irsk øl er veldig godt, og en goood del billigere enn hjemme, så det var veldig verdt det! Og det beste er jo alltids menneskene du møter og kommer i kontakt med. De lokale her i Belfast er utrolig trivlige!
Jeg har til og med fått min egen Buddy (deler henne med fire andre, men det er så få at hun er så godt som "min"). Hun heter Caoimhe (les: Kiva) og er en overenergisk, lokal jente som sammen med de andre frivillige her har tatt ekstremt godt imot oss. Jeg har aldri tenkt over hvor viktig en slik velkomst kom til å være. Så i morgen skal jeg, Caoimhe, de tre jeg deler henne med i tillegg til ei amerikaner jeg har blitt kjent med, til noe som kalles Autumn Fair (som jeg ikke aner hva er, men er i en botanisk hage, som lover bra) før vi skal utforske sentrum sammen. Og er jeg heldig, så blir det stort sett sol i morgen, for været her er mer ustabilt enn en jeg er når jeg både er sliten og sulten. Det er kanskje hvorfor det er en standardfrase i smalltalken her i Belfast å si "Funny weather, ay?".

Oppe i alt dette er rart hvordan du plutselig kan komme på at det finnes en verden uten for bobla. Det kan være små ting du ønsker å dele med venner hjemmefra, ting som minner om dem eller bare å se dem på facebook. Å være her nede er fantastisk, og mer enn 99,8% av tida glemmer jeg nesten at det finnes en verden utenfor dette. Likevel dukker det alltids opp de små øyeblikkene. De kommer innimellom litt overveldende på, ofte fordi de er så uventede, og jeg merker at jeg faktisk savner folk hjemme litt. Men med ett skjer det noe nytt rundt deg, og tankene stopper og surre og opplevelsene fortsetter å fosse inn.

Alle de små inntrykk

En reisedag virker alltid lang, for det er alltid så mange nye inntrykk. Jeg er fremme i Belfast, men uten å få stempel i passet mitt. Det glemte jeg. Til tross for en kort dag i byen og med de nye menneskene, føles det likevel ganske lenge. Desverre for oss nyankomne, kom vi til en regnfull by, dagen etter at en lang periode med bare sol var over. Men jeg må gi byen en ordentlig sjanse når sola endelig skinner igjen. For City Center var en blanding av fine, gamle murbygninger og mindre fine nye praktiske bygninger. Det så ikke ut som det mest harmoniske stedet å være, i stor kontrast med de svært grønne og jordebaserte områdene rundt. Vi kjørte også forbi et hotell som for åtte år siden var verdens mest bomba hotell. De forsikret oss derimot om at det ikke var bomber nå. Håpet de.
Jeg som skulle få mer britisk aksent på engelsken min, har til nå stort sett truffet amerikanere og tyskere. Det hjelper lite. Særlig når jeg til og med et øyeblikk ble tatt for å være amerikaner. Men aksenten her i Nord-Irland er fantastisk, og jeg er sikker på at jeg kunne bli betatt av hvilken som helst fyr herifra bare han begynner å prate (og er ca min alder, da...), så målet for dette halvåret må være å klare å få et lite snev av denne aksenten inn i engelsken min. Det må være mulig. Ingen av mine (snart) nye venner bor i akkurat samme hus som meg. Det gjør tydeligvis ingen andre heller. Enda. De som ikke er internationale studenter skal flytte inn til helga, så da blir det nok fulle korridorer, men inntil da er det jeg som eier dette huset. Det eneste problemet er at det nesten kan bli litt ensomt i bo her alene i fem dager. Men heldigvis har jeg ikke tenkt å sitte så mye her, så tenker at noen dager er det kanskje greit å få morgenen og kvelden for seg selv?

Ting jeg må huske: 
- 2nd floor er 3. etasje
- De har upraktiske vasker i UK. To separerte for kaldt og varmt. Merkelig.
- Særlig når de har bytta om på den blå og rød som på rommet mitt
- De sier "Mæll" og ikke "Mall" som amerikanerne ville sagt.
- Lyden av "Æ" er generelt veldig mye mer brukt.
- Jeg trenger flere kleshengere
- "Half eight" betyr ikke halv åtte, men halv ni (en uttrykksmåte som til og med forvirra amerikanerne)
- På Heathrow har de Londons lengste rulletrapp (jeg slapp heldigvis unna)
- Du får mye oppmerksomhet om du går rundt med en rose på flyplassen (Takk til Fosse! :D)
- Det er kaldt i Belfast på denne tida

Kalde føtter?

Jeg er som en vordende brud som venter på den store bryllupsdagen. For to år siden ble tanken luftet i forholdet. For seks måneder siden fridde jeg til Queen's University of Belfast, og jeg fikk et "ja". En viktig dag i livet mitt. Den store dagen nærmet seg, og slik det er med de fleste bryllup, krevde også dette mye planlegging. Men ikke alt gikk som jeg håpte. Det var ikke bare enkelt å få tak i det perfekte oppholdssted, ikke alle kunne komme, og deler av opplegget måtte endres etter uventede innspill fra den andre parten i forholdet. Til slutt virket ikevel alt perfekt. Helt til i går. Det gikk plutselig opp for meg at det var bare noen ytterst få dager igjen til avreise. Bryllupet stod om bare tre dager, og jeg følte meg langt fra klar. I en slags panisk fortvilelse begynte hodet å søke etter mulige måter å komme unna denne galskapen på. Jeg følte meg plutselig helt alene i dette. Det blir som et nytt stadie av livet mitt. Alt kommer til å endres, og jeg veit ikke om jeg liker den forandringen som kanskje kommer til å skje. Det var slik jeg tenkte. Helt til det gikk opp for meg at jeg ikke gifter meg med universitetet jeg skal til. Heller ikke med menneskene jeg møter der eller maten jeg kommer til å spise. Jeg får spise mammas hjemmelagde ostekake igjen, selv om jeg reiser bort for et halvt år. Jeg mister ikke vennene mine, tankene mine eller meg selv ved å utforde meg til å reise alene. Det blir mer som en date. En svært langvarig date. Det fine med dater i motsetning til bryllup er at om du ikke liker daten din, trenger du aldri å møte han igjen. Men jeg skal ikke få kalde føtter. Jeg gleder meg egentlig til å gifte meg. Selv om det bare er for et halvt års tid.

Jeg har gledet meg i to år. I to år har jeg gått på studiet og ventet på at avreisedagen skulle komme. Det skulle være min tur. Nå gruer jeg meg. Alle snakket om hvor fantastisk mye de gledet seg til utvekslinga si, hvor bra alt kom til å bli, hvor mange venner de kom til å få, om at de hadde planlagt å surfe, all den nye maten de skulle smake, at de skulle reise til sol og sommer. Alt virket så bra. Jeg lurer på om de også følte det litt slik før avreise. Jeg er i en bølgedal, og kommer til å klatre opp på en brusende topp om bare noen timer. Men jeg er spent. Svært spent.

Alt må gjøres

Avreisen nærmer seg. Det er tre uker minus to dager til jeg drar, og lista over viktige gjøremål før jeg drar føles bare lengre og lengre jo nærmere 10. september vi kommer. Til tross for at jeg har sjekket tennene mine og kjøpt meg en liten koffert i dag, to viktige ting om man skal bort et halvt år, er lista fortsatt lang.

Dessuten orker jeg aldri å være for fonuftig på en og samme dag. Men nå skal kofferten faktisk begynne å pakkes i. Alt vintertøyet jeg la frem for noen uker siden skal nå få et annet tilholdssted, om enn litt trangere. På lista over ting som skal være i orden før jeg drar nedover har jeg tre hovedpunkter som for øyeblikket er halvveis kritisk. Jeg har ikke fått noe sted å bo. Det var forventet å være i orden til nå, men av en eller annen grunn har jeg ikke fått vite noe om studentboligene over hodet. Et mysterium jeg ønsker å komme til bunns i. Snarest. En annen ting er et formelt bevis fra universitetet som jeg trenger for å søke om lån. Jeg har nemlig ikke råd til å betale hele dette semesteret ut fra egen lomme. Så rik er jeg altså ikke. Begge disse tingene regner jeg med at går seg til uten særlige problemer, men stresse meg gjør de nå likevel. Det siste punktet på den korte, kritiske lista er min egen mentale forberedelse. Jeg føler meg over hodet ikke klar til å dra, til tross for at hver celle i hele den biologiske massen som utgjør kroppen min verker etter å komme meg av gårde. Reiserommet mitt har fylt seg opp med håp og lengsler igjen, og jeg må jobbe for å holde det under kontroll. I hvert fall to uker og fem dager til. Jeg gleder meg til å komme meg bort. Bort til noe stort og ukjent. Et sted hvor ingen kjenner meg, hvor jeg kan være akkurat så snill eller slem jeg ønsker, hvor jeg kan utfordre språket mitt, hvor jeg kan bli kjent med masse nye mennesker og utfordre meg selv på så mange områder. Om alle de administrative tingene kunne ha ordnet seg selv, hadde jeg kanskje kunnet fokusere mer på alle de forskjellige kafeene som finnes i Belfast, eller velkomstuka, eller de spennende fagene jeg kommer til å ha. Men snart, snart vil alt gå over, enten jeg vil eller ikke. For om bare 19 dager ankommer jeg den internationale flyplassen i Belfast. Og da blir jeg kastet ut i det, enten jeg er forberedt eller ikke.

Reiserommet er som et sort hull. Det sluker alt om du ikke er på vakt.

Så lenge igjen

Det er enda så lenge igjen, men jeg har skrevet ferdig en pakkeliste. Den ligger i veska mi og er med meg over alt. Det er enda litt for tidlig. Sånn egentlig. Jeg tenkte å begynne å pakke i morgen. Pakke ting jeg ikke trenger her hjemme. Vintertøy, sko, et ekstra håndkle og en sekk. Du vet slike småting som jeg må huske, men som er så fort å glemme i innspurten. Det er lurt å starte tidlig. Det er så mye som må huskes. Så mye som må gjøres. Det føles derimot ikke helt ekte enda. Belfast. Om bare litt over en måned setter jeg føttene mine for første gang i Nord-Irlands hovedstad. Det føles godt, så jeg tror jeg må glede meg. En ting er hvert fall sikkert; trangen til å komme seg unna og reise er borte. Jeg tror jeg har slått meg til ro om at den tida nærmer seg nå. Min tid. Belfast.

 

Jeg ser på pappeskene med bøker, filmer, CD'er, krimskrams og sko, og søppelsekkene med klær, sengetøy og håndduker. De er enda ikke pakket ut fra da jeg kom hjem fra Oslo. Jeg har ikke flyttet helt inn her hjemme. Jeg skal jo ikke bli her. Dette skal pakkes om. Mye må jeg la bli igjen. Det føles rart å skulle forlate alle koppene og bøkene mine her hjemme. Rart å ikke bare kunne pakke det med seg. To kofferter høres så alt for lite ut. Hvordan skal jeg få plass til hele livet mitt i de to små oppbevaringsveskene? Det ser ut til at det mye jeg må legge igjen. Legge igjen en del av mitt tidligere liv. Men samtidig skape et nytt og spennende liv i et annet land, som ingen her hjemme kommer til å ta del i annet enn en liten smakebit når de kommer på besøk. Om de kommer på besøk. Jeg kommer til å oppleve ting jeg ikke klarer å forklare, for det er følelsen av hendelsen det handler om. Og jeg kommer til å møte nye mennesker som kommer til å prege meg, slik at jeg på en eller annen måte ikke er helt lik som jeg var før jeg dro. Og denne forandringen skal jeg gjøre alene. Ikke helt alene, men uten noen av de menneskene jeg kjenner i dag. Det er en merkelig tanke. Et halvt år uten disse fantastiske menneskene. Et halvt år uten den trygge vennen som alltid var hjemme når jeg trengte det. Et halvt år uten menneskene som gjorde studiet morsommere og mer levende. Et helt halvt år, uten alt jeg er vant med her hjemme. Og jeg gleder meg. Det er rart med det. Belfast.

Jeg velger å tro på himmelen

Jeg kan ikke si at jeg er ateist, for i slike tilfeller har jeg mest lyst til å tro på himmelen. Jeg velger å tro på himmelen. Jeg må tro på himmelen. Du er et for fantastisk menneske for at du skal være borte for alltid. Du er et av de mest sprudlende, inkluderende, åpne, godeste menneskene jeg har møtt. Verden ble litt dystrere av at du forsvant. Man følte seg alltid inkludert da når var i nærheten. Alltid elsket. Du kunne gjøre en grå dag lysere bare ved å være deg selv. Det er ikke mulig at et slikt menneske bare skal forsvinne. Jeg velger å tro at vi får muligheten til å se deg igjen, og at du da har skjønt hvor flott du er. Jeg skulle bare ønske du hadde sett det tidligere. Jeg skulle ønske jeg hadde gjort noe for at du skulle se det. Du skulle hørt alt det fine de sier om deg. Alle de gode ordene. Alt de uttrykker at de føler. Du skulle visst hvor flott du var. Jeg har begynt å skjønne det nå. Det tar tid, men jeg begynner å forstå. Du kommer ikke tilbake. Men jeg velger å tro på himmelen. For jeg tror du kan gjøre selv himmelen til et bedre sted å være.  Himmelen må finnes. Og du må finnes der. Jeg savner deg allerede.

Jeg er glad det ikke er meg

Det er så rart å være levende. Å være igjen. Det er uvirkelig. Uforståelig. Egentlig litt feil. Og jeg føler meg som et skittent menneske. Hvordan kan jeg la denne tanken være så sterk? For den sorgen jeg føler, blir blandet med en tanke som trykker. En tanke jeg føler jeg enda ikke burde tenkt. Denne tanken som nå dominerer, bare noen få timer etter at jeg er blitt det fortalt, er at "jeg er glad det ikke er meg". Jeg er glad det ikke er meg. Jeg er glad det ikke var jeg som var den første til å få vite det. Jeg er glad det ikke er jeg som føler at verden har gått under. Jeg er glad det ikke er jeg som kryper inn i mine kjæres armer for å finne trøst, og blir der. Jeg er glad det ikke er mitt liv som stopper opp fordi en av livets viktigste ingredienser har forsvunnet. Jeg er glad det ikke er meg. Jeg skulle bare ønske det ikke var noen andre heller. Alt annet blir så ubetydelig. Så smått. Jeg er bare så glad det ikke er meg.

Og hvorfor er det ingen som har laget en plan for sorg. En oppskrift på hvordan det skal være og hvordan man skal oppføre seg. Hva man skal føle og hvem man skal ringe. Hvem man skal klemme, hvor lenge man skal gråte, hvor lenge man skal være lei seg og hvordan deretter å gå videre med livet etterpå. Hvorfor finnes det ikke en oppskrift over hva jeg skal gjøre på bestemte tidspunkt, selvsagt med følgende mal på hva jeg skal føle når jeg gjør det. Jeg føler jeg trenger en oppskrift. Dette er ikke noe jeg føler jeg er flink til. Jeg liker ikke å gjøre ting jeg ikke er noe flink til. Jeg vet bare ikke om noen andre noen gang har vært flinke til å sørge. Jeg har derfor laget min egen oppskrift. Det eneste problemet er at alle ingrediensene er hemmelige, og i beskrivelsen står det bare at alt skal blandes sammen til en stor masse. En stor og ukjent masse av sorg. Stek den på svak varme til den er gyllen. La den deretter avkjøles på et sikkert sted, til den smaker litt kaldere, litt bittert, men innerst har en kjærne av varm kjærlighet.